Gyldighet av oppsigelse av avtale om driftstilskudd
Høyesteretts dom 12.2.2007, HR-2007-00295-A, (sak nr. 2006/451), sivil sak, anke
Kommunehelsetjenesteloven § 4-1
Oslo kommune (kommuneadvokaten i Oslo (advokat Camilla Selman) mot Hans Roger Geinhoff, Kristin Merete Bjerkås og Elisabeth Krefting Bjelland (advokat Bjørn Bråthen) Norsk Fysioterapeutforbund (hjelpeintervenient)
Rt-2007-193
Saken gjaldt gyldigheten av oppsigelser av avtaler om driftstilskudd etter kommunehelsetjenesteloven til fysioterapeuter i privat spesialistpraksis. Ved oppsigelsen ble driftstilskuddene redusert fra 100 til 20 prosent. Saken gjaldt også krav om erstatning.
Hans Roger Geinhoff, Elisabeth Krefting Bjelland og Kristin Merethe Bjerkås, som alle er fysioterapeuter med tilleggsutdannelse som manuellterapeuter, hadde i desember 1998 og januar 1999 inngått personlige driftsavtaler med Oslo kommune om driftstilskudd til fysioterapeut i spesialistpraksis. Kommunen vedtok i august 2001 å redusere driftstilskuddene til 20 prosent av fullt tilskudd. Vedtaket var begrunnet med at det forelå overdekning av spesialister i manuell terapi i kommunen, og med at kommunen i budsjettet for 2002 hadde redusert omfanget av tjenesten av hensyn til kommunens økonomi.
De tre bestred gyldigheten av oppsigelsene. Etter at klager over oppsigelsene ikke ble tatt til følge, gikk de til sak mot kommunen og påsto oppsigelsene kjent ugyldige, og krevde erstatning. Tingretten frifant kommunen. Lagmannsretten kjente oppsigelsene ugyldige og tilkjente erstatning. Avgjørelsen ble truffet under dissens. Flertallet la til grunn at en overenskomst mellom kommunen og Norsk fysioterapeutforbund inngått i 1994 ga fysioterapeutene et sterkt oppsigelsesvern slik at oppsigelse bare kunne skje etter en bred saklighetsvurdering hvor hensynet til kommunen måtte veies mot hensynet til fysioterapeutene. Flertallet mente videre at kommunen ikke hadde utredet oppsigelsesvedtakene tilstrekkelig før vedtakene ble truffet, og at dette kunne ha innvirket på vedtakenes innhold. Mindretallet var ikke enig i at det gjelder et spesielt og sterkt oppsigelsesvern, og heller ikke i flertallets krav til saksbehandlingen.
Høyesterett kom til at oppsigelsene var gyldige. Det var ikke noe i kommunehelsetjenestelovens ordlyd som begrenset kommunenes adgang til å si opp driftsavtaler. En uttalelse i forarbeidene ville imidlertid etter rettens syn kunne ha betydning for tolkingen av bestemmelsene i slike avtaler. 1994-Overenskomsten, som partene var enige om at lå til grunn for utstedelsen av driftsavtalene i saken, hadde en bestemmelse om oppsigelse av avtalen. Høyesterett kom til at kommunen etter ordlyden kunne si opp driftsavtaler såfremt dette var saklig begrunnet i kommunens forhold, og at det ikke var grunnlag for å tolke bestemmelsen innskrenkende ut fra opplysninger om avtalepartenes syn da Overenskomsten ble inngått. Hensett til uttalelser i lovforarbeidene la imidlertid retten til grunn at det ved saklighetsvurderingen måtte foretas en skjønnsmessig interesseavveining mellom kommunens og den enkeltes behov, men da det her dreide seg om oppsigelse av avtaler med private næringsdrivende, måtte denne vurderingen skje i forhold til ulemper for deres næringsvirksomhet.
Høyesterett fant det ikke tvilsomt at oppsigelsene i dette tilfelle kunne begrunnes med hensynet til kommunens økonomi og prioritering av ulike tjenester, og bemerket at domstolenes prøvingsintensitet her var begrenset. Utvelgelseskriteriene ved oppsigelsene var saklige, men Høyesterett bemerket at man i skjønnet ikke burde se bort fra om spesialistavtalen hadde kommet i stedet for en allmennfysioterapiavtale av lang varighet med kommunen. Høyesterett kom imidlertid til at ingen av oppsigelsene i dette tilfellet var ugyldige.
I avgjørelsen er også uttalelser om enkelte forvaltningsrettslige spørsmål. Tildeling og oppsigelse av en driftsavtale er enkeltvedtak. En anførsel om at oppsigelsene var omgjøring av tildelingsvedtakene, jf. forvaltningsloven § 35, førte ikke frem. Det ble vist til paragrafens siste ledd, men også gitt uttrykk for at oppsigelsene neppe kan anses som omgjøring. Som nevnt innledningsvis hadde lagmannsrettens flertall lagt til grunn at kommunen ikke hadde utredet saken tilstrekkelig, jf. forvaltningsloven § 17, og at dette kunne ha innvirket på vedtakets innhold, jf. § 41. Høyesterett kunne ikke se at så var tilfelle.