Erstatning til grunneiere ved anlegg av høyspentlinje

Dommere: Gussgard, Bruzelius, Sverdrup, Øie, Gjølstad

Rettsanvendelse og saksbehandling i et overskjønn om erstatning til grunneiere ved anlegg av en høyspentlinje. Hovedspørsmålet var om magnetfelt på 0,4 mikro Tesla eller mer i bolighus overskrider tålegrensen i grannelova § 2.

 

Statkraft SF bygget en 420 kV luftlinje fra en transformatorstasjon i Klæbu kommune til en stasjon i Sunndal kommune for å skaffe aluminiumsverket på Sunndalsøra økt kraft. Overskjønnet gjaldt erstatning til to grunneiere som krevde ulempeserstatning fordi linjen medførte en magnetfeltpåvirkning på 0,4 mikro Tesla eller mer i bolighus på deres eiendommer, og til to andre som var berørt ved at kraftfeltet fra linjen ble antatt å hindre utbygging av eiendommene.

 

Lagmannsretten tilkjente erstatninger og uttalte at den generelt fant det riktig å konstatere at når boenheter utsettes for magnetfelt på 0,4 mikro Tesla eller mer, så er grannelovas tålegrense overskredet. Høyesterett var ikke enig i det.

 

Høyesterett tok utgangspunkt i lov nr. 36 for 2000, strålevernloven, som krever forsvarlig håndtering av alle strålekilder, men som ikke inneholder bestemte grenser for påvirkning av magnetstråling i bolighus. Det gjør heller ikke strålevernforskriften fra 21. november 2003, men i § 26 kreves det at all eksponering skal holdes så lav som mulig. Ved vurderingen i praksis skal det kunne tas hensyn til andre faktorer, som miljø og kostnader.

 

Bakgrunnmaterialet da loven ble gitt, var blant annet en utredning, NOU 1995: 20, der utvalget skulle vurdere hvordan myndighetene burde forholde seg til muligheten for helseskader fra magnetfelt fra kraftlinjer. Utvalget tok for seg forskningsresultater fra en rekke land – Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia, Irland, Nederland, Frankrike og U.S.A, og fra flere internasjonale organisasjoner. Utvalget konkluderte med at det ikke var grunnlag for å si at lavfrekvente elektriske eller magnetiske felt med sikkerhet var kreftfremkallende. Det var imidlertid funnet at leukemi hos barn fremkom oftere blant barn som bodde nær kraftledninger enn blant andre barn, uten at en kunne fastslå noen årsakssammenheng. Utvalget anså ikke risikoen så høy at det var grunn til å ta spesielle forholdsregler, men anbefalte en varsomhetsstrategi.

 

I 2005 ble det fremlagt en ny rapport, der formålet var å vurdere om det var grunn til å endre forvaltningsstrategien på dette området. I rapporten vises det til at forskning de siste ti årene hadde redusert den vitenskapelige usikkerhet om helserisiko ved påvirkning fra magnetiske felt.

 

Med unntak for leukemi hos barn, konstaterte utvalget at det ikke var vitenskapelig grunnlag for noen sammenheng mellom magnetfeltpåvirkning fra kraftledninger og kreft, verken hos voksne eller barn. For leukemi hos barn var det på grunnlag av 20 studier funnet ”begrenset støtte til en sammenheng”. Denne risikoen, som ble knyttet til magnetfelt over 0,4 mikro Tesla, innebar etter gruppens vurdering ett ekstra tilfelle hvert syvende til åttende år og ett ekstra dødsfall i en hundreårsperiode.

 

Arbeidsgruppen anbefalte ikke å innføre grenseverdier for magnetpåvirkning i boliger mv., men at det ved anlegg av nye kraftlinjer og nybygg av boliger, barnehager mv. nær slike linjer, ble gjennomført en nærmere utredning med sikte på tiltak som kunne redusere magnetpåvirkning.

 

I St.prp. nr. 66 (2005-2006) sluttet regjeringen seg til rapporten, herunder til anbefalingen om nærmere utredning. For å bidra til en enhetlig praksis i kommunene, støttet regjeringen også  forslaget om å bruke 0,4 mikro Tesla som grenseverdi for når utredning burde foretas. Men det ble understreket at forholdene måtte vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle. Proposisjonen ble behandlet i Stortinget 16. juni 2006, uten at det fremkom bemerkninger.

 

Høyesterett fant ikke at det fremlagte materialet ga grunnlag for å oppstille noen generell grense for når tålegrensen i grannelova § 2 er overskredet i forhold til magnetfeltpåvirkning i boliger. Det var  heller ikke grunnlag for at tålegrensen var overskredet i den aktuelle saken. Det ble understreket at grenseverdien på 0,4 mikro Tesla er en utredningsgrense, som ikke har bakgrunn i materiale som gir grunnlag for å konstatere en faregrense. Når det gjaldt leukemi hos barn, var det holdepunkter for en sammenheng mellom sykdommen og magnetfeltpåvirkning, men selv dette heftet det en viss usikkerhet ved. Når risikoen var så liten at en regnet med ett dødsfall i en hundreårsperiode, kunne grensen i grannelova § 2 med hensyn til fare, ikke anses overskredet. Dagliglivets risiko for barn er på mange områder atskillig høyere.

 

Saken gjaldt også erstatning for tapte utbyggingsmuligheter som følge av magnetfeltpåvirkning i et område som i kommuneplan var avsatt til LNF- område (landbruk, natur og friluftsområder). Høyesterett fant at det var mye som tydet på at lagmannsrettens rettsanvendelse var uriktig ved at retten hadde satt sin egen vurdering over kommunens når det gjaldt hvordan arealene burde disponeres.

 

Overskjønnet ble opphevet så langt det var påanket og hjemvist til lagmannsretten til fortsatt behandling.

 

Les avgjørelsen i sin helhet