Adgangen til å binde offentlig myndighet ved avtale

Dommere: Skoghøy, Tønder, Falkanger, Stabel og Coward

 

Saken gjaldt spørsmålet om Nes kommune ved avtale hadde bundet seg til ikke å legge ned kommunal veg, jf. vegloven § 7 tredje ledd.

 

Vassfarvegen som går fra Nesbyen i Hallingdal til Hedalen i Valdres, var opprinnelig en privat bomveg, som ble administrert av et veglag, jf. vegloven § 55. I januar 1983 traff Nes kommunestyre vedtak hvor kommunen sa seg ”villig til å overta Vassfarvegen fram til Oppland grense når den er ferdig utbedret og krav til fylkesvegstandard er oppfylt”. Vegen ble etter dette etappevis utbedret og opprustet til fylkesvegstandard. Etter hvert som de enkelte vegparsellene var ferdig utbedret, ble de etter søknad fra veglaget overtatt av Nes kommune. Den siste parsellen stod ferdig i 1991, men ble likevel ikke overtatt av kommunen før 1. januar 1996, da kommunen stilte krav om at vegen måtte være gjeldfri før den overtok vegen. Kommunen overtok imidlertid vedlikeholdsansvaret også for denne parsellen fra den var ferdig i 1991. Opprustingen ble finansiert av veglaget – blant annet ved låneopptak. Den hovedsakelige inntektskilde for veglaget var bompenger, men det ble også ytet betydelige offentlige tilskudd – først og fremst fra Nes kommune.

 

På grunn av kommunens vanskelige økonomiske situasjon traff Nes kommunestyre i desember 2003 vedtak om å nedlegge vegen som kommunal veg, jf. vegloven § 7 tredje ledd. Det er ca. 300 grunneiere som sogner til den aktuelle vegstrekningen, og i 2004 reiste sju av disse søksmål mot kommunen med påstand om at vedtaket om å nedlegge vegen som kommunal veg var urettmessig i forhold til dem. Kravet var begrunnet med at kommunen ved avtale hadde forpliktet seg til å overta vegen, og at den da også hadde påtatt seg ansvaret for fremtidig vedlikehold. Saksøkerne fikk medhold i tingretten, men tapte i lagmannsretten, og under dissens (3 mot 2) førte anke til Høyesterett ikke frem.

 

Flertallet tok utgangspunkt i at kommunens adgang til å binde fremtidig bevilgningsmyndighet er begrenset. Under henvisning til Rt. 1992 side 1235 uttalte flertallet at forvaltningen dersom det anses nødvendig eller ønskelig for å fremme en hjemmelslovs formål, må ha en viss adgang til å binde sin fremtidige myndighetsutøvelse ved avtale, men at bindingen må holdes innenfor forsvarlige rammer. For å sikre at spørsmålet om fremtidsbinding er blitt tilstrekkelig grundig overveid, må det også stilles krav om at bindingen har et klart grunnlag i den avtale som måtte være inngått.

 

I det foreliggende tilfellet fant flertallet at Nes kommune hadde forpliktet seg til å overta vegen, men ikke til å opprettholde den for alltid eller for noen bestemt tidsperiode. På dette grunnlag ble lagmannsrettens frifinnelsesdom stadfestet.

 

Mindretallet – Tønder og Falkanger – kom til at kommunen hadde forpliktet seg til å overta ansvaret for det fremtidige vedlikehold av vegen. Så lenge kommunen hadde interesse av vegen, kunne den ikke skyve vedlikeholdsansvaret over på de private interessenter. Mindretallet stemte derfor for å stadfeste tingrettens dom om at nedleggelsesvedtaket var urettmessig.

 

Les avgjørelsen i sin helhet