Gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning om tidligere vedtak

Dommere: Flock, Utgård, Bruzelius, Stang Lund, Gussgard

Saken gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas beslutning om ikke å omgjøre et tidligere vedtak om utvisning etter utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav b, jf. tredje ledd, og herunder domstolenes prøvelsesadgang.

 

A fikk i 1993 tillatelse til opphold i Norge på humanitært grunnlag. I 1996 ble han dømt til fem års fengsel for overtredelse av straffeloven § 162 første og annet ledd, jf. femte ledd. Året etter fattet Utlendingsdirektoratet vedtak om utvisning med hjemmel i utlendingsloven § 30 annet ledd bokstav b. Vedtaket ble etterfulgt av ytterligere forvaltningsmessig behandling, foranlediget av diverse klager og fornyede søknader. Den 19. januar 2005 avslo Utlendingsnemnda anmodning om omgjøring av utvisningsvedtaket.

 

A gikk deretter til søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda. Oslo tingrett avsa dom for at utvisningsvedtaket fra 1998 og Utlendingsnemndas senere beslutninger om ikke å omgjøre vedtaket ble kjent ugyldige. Etter at staten hadde anket dommen til Borgarting lagmannsrett, avsa lagmannsretten dom hvor staten ble frifunnet. A anket dommen til Høyesterett.

 

Høyesterett bemerket at domstolskontrollen med forvaltningens vedtak også måtte gjelde i et tilfelle som dette, hvor Utlendingsnemndas avslag på As begjæring om omgjøring bygget på en fornyet vurdering både av de opprinnelige og av de nye omstendighetene i saken.

 

Ved forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven § 30 tredje ledd ble påpekt at det ved meget alvorlig kriminalitet – som i dette tilfellet – måtte kreves uvanlig store belastninger før utvisningen kunne sies å være et uforholdsmessig tiltak. A hadde særlig fremhevet forholdet til sin ektefelle og sin voksne, psykisk syke sønn i Norge. I forhold til bestemmelsen i § 30 tredje ledd måtte det her foretas en samlet vurdering. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett i likhet med lagmannsretten til at utvisningen ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor de nærmeste familiemedlemmene.

 

Lagmannsretten hadde ut fra opplysninger i pasientjournaler, pekt på forhold ved sønnens helsetilstand som i tid lå etter Utlendingsnemndas avslag fra januar 2005. Opplysningene støttet nemndas vurdering om manglende uforholdsmessighet. A hadde gjort gjeldende at domstolene ved prøving av forvaltningsvedtak måtte se bort fra slike etterfølgende bevis. Høyesterett var ikke enig i dette.

 

Utlendingsnemndas avslag innebar ingen krenkelse av EMK artikkel 8.

 

Les avgjørelsen i sin helhet