Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner ved en avtale

Dommere: Tønder, Zimmer, Gussgard, Skoghøy, Schei

Saken gjaldt grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner ved en avtale som blant annet overførte halvparten av en boligeiendom til samboer.

 

E og D var samboere fra 1998 til Es død i mars 2005. E hadde tre barn fra et tidligere ekteskap. Han døde av lungesykdommen KOLS, en sykdom han fikk konstatert i 1995.

 

I 2002 inngikk E og D en ”samlivsavtale” hvoretter det de eide skulle inngå i et sameie med en ideell halvpart på hver ”som om vi var gifte og hadde felleseie”. Inn i sameiet gikk også en boligeiendom som E eide. All gjeld med tilknytning til sameiet, skulle likeledes være felles. I eget punkt i avtalen het det at E i tilfelle samlivsbrudd skulle beholde boligen og utløse D med hennes andel. Det ble ikke foretatt tinglysing eller andre formelle skritt i forbindelse med etableringen av sameiet.

 

Es barn hevdet at overdragelsen av den ideelle halvpart av boligen måtte ses på som en dødsdisposisjon og derfor stred mot arvelovens regler om pliktdel og testaments form. Tingretten ga dem medhold, mens lagmannsretten kom til at overdragelsen måtte regnes som en livsdisposisjon.

 

Også Høyesteretts flertall (fire dommere) fant at avtalen måtte ses på som en livsdisposisjon. Den etablerte en ordning av formuesforholdet som var tilpasset en felles og integrert økonomi så lenge samboerforholdet besto. Samtidig sikret den en lik fordeling av eiendelene ved opphør av fellesskapet, enten dette skjedde ved samlivsbrudd eller ved død, og uansett hvem av partene som døde først. Flertallet fant at avtalens bestemmelse om plikt for E til å utløse Ds andel ved opphør av samboerforholdet innebar en klar realitet for ham allerede fra avtaleinngåelsen av. Verken sykdommen, slik den fortonet seg på avtaletidspunktet, eller aldersforskjellen mellom dem, tilsa en annen konklusjon. At formalia ikke var ordnet, måtte i denne forbindelse være av underordnet betydning.

 

Mindretallet – kst. dommer Zimmer – mente bestemmelsen om likedeling ved opphør av samboerforholdet måtte tillegges begrenset betydning.  Det var intet i samlivsforholdet som tydet på noe brudd i overskuelig framtid, og hensyn tatt til aldersforskjellen og hans sykdom, måtte det ha framstått som usannsynlig at D skulle dø før E. Mindretallet mente dessuten at det måtte legges an en mer objektivisert vurdering av disposisjonens karakter, noe som tilsa at den manglende ytre gjennomføringen måtte tillegges større vekt enn det flertallet gjorde. Overdragelsen var ikke tinglyst, den var ikke gjennomført i partenes selvangivelse og det var ikke sendt gavemelding. Leieinntekter gikk inn fra Es konto, som tidligere.

 

Les avgjørelsen i sin helhet