Domfellelse for bounndragelse og kreditorbegunstigelse

Dommere: Øie, Coward, Bruzelius, Indreberg, Gjølstad

Saken gjaldt domfellelse for bounndragelse og kreditorbegunstigelse og reiste spørsmål om vernet mot selvinkriminering var krenket, og om inndragning, straffutmåling og varetektsfradrag.

 

A var domfelt etter de tidligere bestemmelser i straffeloven § 281 tredje ledd, jf. første ledd om bounndragelse under særdeles skjerpende omstendigheter og § 284 om kreditorbegunstigelse til en straff av fengsel i 90 dager.

 

Som ny anførsel for Høyesterett ble det anført at domfellelsen måtte oppheves fordi vernet mot selvinkriminering, som anses innebygd i kravet til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1, var krenket. Anførselen baserte seg først og fremst på at bevisopptak av A og hans mor foretatt under konkursbehandling ble lagt frem som bevis i straffesaken til tross for at bevisopptaket av A var avgitt under forklaringsplikt etter konkursloven § 101, og at moren ikke var gjort oppmerksom på at hun ikke hadde forklaringsplikt, jf. konkursloven § 149 første ledd, jf. tvistemålsloven § 207 og straffeprosessloven § 122. Forsvareren hadde også innvendinger mot bruken av enkelte dokumenter som A hadde vært pålagt å fremlegge.

 

Høyesterett uttalte på bakgrunn av EMDs dom 17. desember 1996 i saken Saunders mot Storbritannia at det i dag ikke kan trekkes noe skarpt skille mellom forklaringer avgitt på kontroll- og undersøkelsesstadiet og forklaringer avgitt under straffesak. Også bruk i straffesak av forklaringer avgitt under forklaringsplikt før straffesaken kan krenke vernet mot selvinkriminering. Sentralt ved avgjørelsen av om vernet er krenket, er måten forklaringene er brukt på vurdert i et helhetlig lys. Dokumenter og bevis som eksisterer uavhengig av den tiltaltes vilje, kan legges frem i saken uten å krenke vernet mot selvinkriminering.

 

Høyesterett fant det usikkert om det i det hele tatt ble lest fra de aktuelle bevisopptak under straffesaken. Under enhver omstendighet måtte det være klart at forklaringene hadde spilt en beskjeden rolle ved domfellelsen. De øvrige dokumenter forsvareren hadde vist til, var ikke omfattet av selvinkrimineringsvernet. Etter en samlet vurdering av bevissituasjonen fant Høyesterett at vernet mot selvinkriminering ikke var krenket.

 

Forsvarerens anførsel om at inndragning ikke kunne foretas fordi bounndragelse etter sin art ikke kan gi utbytte, og fordi noe utbytte heller ikke var oppnådd i den konkrete sak, førte ikke frem. Også straffen på fengsel i 90 dager ble opprettholdt. Høyesterett fant imidlertid at A hadde krav på fradrag i straffen etter straffeloven § 60 for tid han hadde vært undergitt frihetsberøvelse i medhold av konkursloven § 105.

 

Les avgjørelsen i sin  helhet