Overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll

Dommere: Indreberg, Tønder, Flock, Øie, Gussgard

Saken gjaldt rettens adgang til å ta i betraktning som bevis fremlagt overskuddsinformasjon fra kommunikasjonskontroll når retten vil dømme for et mindre alvorlig forhold enn tiltalen gjelder, slik at strafferammekravet i straffeprosessloven § 216i første ledd bokstav b jf. § 216a første ledd bokstav a ikke lenger er oppfylt.

Det var tatt ut tiltale for overtredelse av toll- og alkoholloven, begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven 60 a, for to tilfeller av ulovlig innførsel av øl. Bevisene bestod i all hovedsak av opplysninger som var kommet fram ved avlytting av telefonen til en av de involverte på grunnlag av mistanke om delaktighet i en narkotikasak – det vil si at det er tale om overskuddsinformasjon fra en annen sak.

Etter straffeprosessloven § 216i første ledd bokstav b er taushetsplikten om opplysninger som fremkommer gjennom kommunikasjonskontroll, ikke til hinder for at opplysningene brukes ”som bevis for et straffbart forhold som kan begrunne den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra”, dvs. at forholdet må ha en maksimumsstraff på fengsel i ti år eller mer, jf. § 216a første ledd bokstav a. De aktuelle overtredelsene av toll- og alkoholloven har en maksimumsstraff på fengsel i seks år. Da forholdet etter tiltalebeslutningen også var omfattet av straffeloven § 60 a, økte imidlertid strafferammen med fem år, til elleve år.

Både tingretten og lagmannsretten la til grunn at opplysningene fra kommunikasjonskontrollen skulle tillates ført som bevis, men sees bort fra dersom retten fant at handlingene ikke var begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 60 a.

Høyesterett pekte på at ordlyden og forarbeidene til § 216i viser at man har ønsket å være restriktiv med å tillate bruk av kommunikasjonskontrollmateriale, men at dette ikke gir svar på om retten må se bort fra lovlig fremlagte opplysninger fra kommunikasjonskontroll. Rettspraksis (jf. Rt. 2005 side 1200) trekker i retning av at man skal tillate at slike bevis tas i betraktning, men sakene er ikke helt parallelle. Høyesterett foretok derfor en avveining av ulike prinsipielle og praktiske hensyn, og kom til at retten må kunne legge til grunn det bevismaterialet som lovlig er fremlagt for den, for hele saken, selv om den ikke finner bevis for det forholdet som medførte at materialet kunne framlegges. Det ble særlig lagt vekt på at den motsatte løsning kunne tvinge retten til å avsi dommer som den vet er uriktige. Situasjonen blir en annen enn der det er tale om bevis som det hefter betenkeligheter ved ut fra hensynet til tiltaltes rettssikkerhet.  

Les avgjørelsen i sin helhet