Tolking og anvendelse av finansavtaleloven
Høyesteretts dom 5.12.2007, HR-2007-02047-A, (sak nr. 2007/281), sivil sak, anke.
AS Reinsfjell (advokat Stephen Knudtzon, rettslig medhjelper: advokat Erik Samuelsen) mot HSH Nordbank AG, Copenhagen Branch (advokat Magnus Hellesylt)
Rt-2007-1738
Dommere: Øie, Oftedal Broch, Matningsdal, Indreberg, Gjølstad
Saken gjaldt tolkning og anvendelse av finansavtaleloven § 61 første ledd, som blant annet har krav til innholdet i en kausjonsavtale.
AS Reinsfjell hadde skrevet under på en avtale hvor selskapet påtok seg å stille garanti for et lån som Reinsfjell Holding AS hadde til LB Kiel, nå HSH Nordbank AG. Da garantiansvaret ble gjort gjeldende, bestred AS Reinsfjell ansvaret. Både tingretten og lagmannsretten fant at det var inngått en gyldig bindende avtale om garantistillelse. AS Reinsfjell anket til Høyesterett over tolkningen og anvendelsen av finansavtaleloven § 61 første ledd første punktum. Bestemmelsen lyder slik:
”Kausjonsavtalen må for å være bindende være inngått skriftlig og inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre.”
Garantiansvaret var angitt slik: ”covering 25 % of the outstanding loan to LB Kiel at all time”.
Det sentrale tolkningsspørsmål i saken var om kausjonsansvar kan angis ved en slik prosentangivelse. Høyesterett kom til at angivelse av kausjonsansvaret ved en prosentsats, ikke i seg selv medfører at kausjonsavtalen er i strid med finansavtaleloven § 61 og dermed ugyldig. Avgjørende er hvorvidt kausjonsansvarets størrelse kan utledes av opplysninger inntatt i kausjonsavtalen alene. Det er ikke tilstrekkelig at maksimum kan beregnes ved at man henter opplysninger fra dokumenter utenfor kausjonsavtalen. Det er heller ikke tilstrekkelig at kausjonisten muntlig er informert om beløpet eller på annen måte har oversikt over lånets størrelse, for eksempel på grunn av nærhet mellom låntaker og kausjonist.
Høyesterett fant at formuleringen ”25 % of the outstanding loan to LB Kiel at all time” ikke alene tilfredsstilte lovens krav. Det er nettopp en slik ubestemt angivelse uten begrensninger som finansavtaleloven § 61 forbyr. Den gjenstående delen av lånet kunne imidlertid beregnes ut fra opplysninger i andre deler av kausjonsavtalen. Når de ulike punkter i avtalen ble sett i sammenheng, kunne man følgelig uten store vansker beregne kausjonsansvaret på avtaletidspunktet. Kausjonsavtalen hadde dermed fullstendige opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse. Lovens krav til kausjonsavtalens innhold var oppfylt, og kausjonsavtalen var gyldig. Lagmannsrettens dom ble stadfestet.