Spørsmålet om det frie forsvarervalg ble krenket i en straffesak

Dommere: Oftedal Broch, Tjomsland, Coward, Tønder, Gjølstad

Saken gjaldt spørsmålet om det frie forsvarervalg ble krenket i en straffesak for lagmannsretten og videre om en advokatfullmektig kunne oppnevnes som forsvarer i sak med strafferamme over seks år, jf. domstolloven § 223 og straffeprosessloven § 95 annet ledd.

I en tre uker lang sak for lagmannsretten, som gjaldt legemsbeskadigelse mot et spedbarn på 8 måneder med døden til følge, ble forsvareren sykmeldt etter en uke. Tiltalte begjærte saken utsatt. En advokatfullmektig hos forsvareren var av retten blitt oppnevnt som medforsvarer, og det ble oppnådd enighet mellom aktor, medforsvarer, bistandsadvokat og retten om at saken skulle fortsette etter en utsettelse på to dager.

Sykmeldingen ble forlenget med en uke. I forkant av dette hadde retten besluttet at ved eventuell ytterligere sykmelding skulle saken fortsette med advokatfullmektigen som eneste forsvarer, jf. straffeprosessloven § 95 annet ledd hvoretter enhver ”skikket person” kan gjøre tjeneste som forsvarer med særskilt tillatelse av retten. Saken fortsatte. Tiltalte, som var blitt frifunnet i tingretten,  ble funnet skyldig og dømt til sju års fengsel.

Tiltalte anket bl. a. over saksbehandlingen vedrørende forsvarerbeslutningen. Høyesterett la til grunn at tiltalte ikke hadde samtykket  i det skiftet av forsvarer, som reelt sett hadde funnet sted. I utgangspunktet kan en advokatfullmektig ikke være forsvarer under hovedforhandlingen i en sak med strafferamme over seks år, jf. domstolloven § 223. Dette hindrer likevel ikke at en advokatfullmektig, som finnes skikket, kan oppnevnes som forsvarer etter straffeprosessloven § 95 annet ledd, idet denne bestemmelsen omfatter enhver. Skikkethetsvurderingen må skje konkret.

I denne vurderingen gjorde ulike momenter seg gjeldende. Advokatfullmektigen hadde også vært medforsvarer i tingretten, og kjente saken godt. Han hadde lang erfaring som politietterforsker. Derimot hadde han ingen erfaring med å prosedere for lagmannsretten.  Saken gjaldt et meget alvorlig forhold. Bevissituasjonen var kompleks og det var et 50-talls vitner. Utslagsgivende ble imidlertid at tiltalte ikke hadde ønsket advokatfullmektigen som eneforsvarer. Situasjonen var da en helt annen enn der en siktet selv ønsker en bestemt person som sin forsvarer. Etter dette var det en feil som måtte føre til opphevelse å oppnevne advokatfullmektigen til forsvarer etter straffeprosessloven § 95 annet ledd.

Les avgjørelsen i sin helhet