Utmåling av foretaksstraff

Dommere: Tjomsland, Oftedal Broch, Tønder, Skoghøy, Gjølstad

Flyselskapet Norwegian startet i januar 2002 med flygninger på ruten Stavanger – Newcastle som tidligere hadde blitt fløyet av Braathens. På dette tidspunkt hadde ikke Norwegian etablert noen organisasjon som kunne forestå salg av billetter. Det ble derfor inngått en avtale med Braathens om at dette selskapet skulle utføre dette, noe som forutsatte at Braathens fikk tilgang til Norwegians PNR-data i distribusjonssystemet Amadeus. Norwegian la ned ruten Stavanger – Newcastle 1. desember 2002, og det var etter dette ikke lenger grunnlag for Norwegian til å opprettholde avtalen med Amadeus som gjorde PNR-dataen tilgjengelig for Braathens ansatte. Norwegian foretok seg imidlertid ikke noe for å avvikle ordningen og PNR-dataene i Amadeus tilknyttet Norwegian flygninger var derfor fortsatt tilgjengelig for Braathens ansatte som benyttet seg av tilgangen.

Økokrim tok ut tiltale mot SAS Braathens, som selskapet het etter fusjonen, for blant annet overtredelse av straffeloven § 294 første ledd nr. 3. Selskapet ble frifunnet i tingretten, men dømt til en bot på 4 000 000 kroner i lagmannsretten. SAS anket til Høyesterett over lovanvendelsen, og Økokrim anket over straffutmålingen.

Høyesterett forkastet begge ankene. Høyesterett mente – som lagmannsretten –  at Braathens rådighet over dataen var oppstått ved den tilgangen til Norwegians data i Amadeus som ble gitt som følge av oppdraget som Braathens fikk med å bistå Norwegian. SAS mente at bestemmelsen ikke rammet dette forholdet fordi det gjaldt informasjon om omstendigheter – bestillinger og flyreiser – som ikke forelå på det tidspunkt Braathens utførte oppdraget for Norwegian. Høyesterett fant at det likefullt var tale om opplysinger som SAS hadde fått kjennskap til ”i anledning” et oppdrag selskapet utførte for Norwegian.

Høyesterett kom videre til at de aktuelle PNR-dataene utgjorde ”forretnings- eller bedriftshemmeligheter” for Norwegian som var vernet av straffeloven § 294 første ledd nr. 3. Det var her tale om data som var bedriftsspesifikke opplysninger om Norwegian som var av betydning for bedriftens virksomhet. Lagmannsretten hadde funnet at tilgangen til dataene blant annet gjorde det mulig å få oversikt over antallet billetter som var solgt i hver prisgruppe på en flygning. Høyesterett fant at lagmannsretten ikke hadde bygget på noen uriktig rettsanvendelse når den kom til at Norwegians krav på hemmelighold var tilstrekkelig markert. Det lå i selve situasjonen at PNR-dataene som Braathens fikk tilgang til, utgjorde forretnings- eller bedriftshemmeligheter.

Høyesterett fant det videre klart at vilkåret om at de hemmelige opplysningene måtte være brukt var oppfylt. Det var tilstrekkelig til å anse bruksvilkåret som oppfylt, at dataene  hadde vært benyttet som en del av grunnlaget for de beslutninger som ble truffet. Det var ikke noe krav om at  bedriftshemmelighetene hadde ført til at det var truffet andre beslutninger enn det som ville ha skjedd dersom Braathens ikke hadde hatt tilgang til dem. Bruken av de hemmelige dataene som et element i Braathens strategibeslutninger i den konkurransesituasjonen som forelå mellom selskapene, var åpenbart uberettiget i forhold til Norwegian.

Selv om saken gjaldt en meget alvorlig overtredelse av straffeloven § 294 første ledd nr. 3, kom Høyesterett til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å forhøye boten.

Les avgjørelsen i sin helhet