Utmåling av fellesstraff etter brudd på vilkårene for prøveløslatelse

Dommere: Lund, Stang Lund, Tønder, Stabel, Schei

 

Saken gjaldt utmåling av fellesstraff etter brudd på vilkårene for prøveløslatelse ved ny kriminalitet i prøvetiden, jf. straffegjennomføringsloven § 45, jf. straffeloven § 28 b.

 

Domfelte var tidligere dømt en rekke ganger blant annet for grove volds- og narkotikaforbrytelser. Han ble denne gang funnet skyldig i å ha oppbevart ca. en kilo cannabis, 0,3 gram kokain og 43 tabletter diazepam, og for å ha ført personbil uten førerkort. Lovbruddene var begått i prøvetiden etter løslatelse fra soning av to tidligere dommer, og resttiden var 3 år og 81 dager. Hensett til art og kvantum, forstraffer og en tilståelse som hadde medført prosessøkonomiske fordeler, antok tingretten og lagmannsretten at straffen ved særskilt dom ville blitt ubetinget fengsel i 9 måneder. Begge instanser idømte fellesstraff som ble satt til fengsel i 3 år og 6 måneder. Høyesterett forkastet domfeltes anke.

 

Det følger av Høyesteretts praksis at det normalt fastsettes en fellesstraff som er lavere enn summen av reststraffen og den straff det nye straffbare forhold tilsier. For øvrig gir ikke praksis retningslinjer av betydning for utmåling av fellesstraffen i tilfeller som det foreliggende. Hvor stor del av reststraffen som skal fullbyrdes, må bero på en helhetsvurdering med utgangspunkt i grunnvilkåret for prøveløslatelse: at den prøveløslatte skal avholde seg fra nye straffbare handlinger. Som ved straffutmåling ellers, må hensynet til lovlydigheten tillegges vekt, ikke minst individualpreventive hensyn. Sentralt står grovheten i det nye forhold domfellelsen gjelder, når det ble begått, og hvor lang straff dette tilsier i forhold til den resttid som gjenstår. Ved siden av de nye lovbruddene etter relativt kort tid, mens det ennå gjensto ca. to og et halvt år av resttiden, ble det lagt vekt på at disse skjedde etter at domfelte – i henhold til vilkårene for prøveløslatelse – hadde deltatt i flere behandlingstiltak, og at individualpreventive hensyn derfor sto sentralt ved straffutmålingen.

Les avgjørelsen i sin helhet