Motarbeiding av rettsvesenet

Dommere: Øie, Bruzelius, Skoghøy, Gussgard, Gjølstad

 

B tok – som forsvarer i en alvorlig straffesak – under en pause i forhandlingene i lagmannsretten kontakt med A for å få ham til å påvirke et viktig vitne i saken til ikke å møte og forklare seg for retten. A kontaktet deretter vitnet, som av den grunn unnlot å møte i retten. A benyttet verken vold eller trusler. Lagmannsretten fant det imidlertid bevist at det i henvendelsen fra A – på bakgrunn av hans tilknytning til MC-klubben X, hans vel-utviklede fysikk og hans bakgrunn som pengeinnkrever – lå et betydelig element av press.

 

B og A ble i tingretten og lagmannsretten dømt for overtredelse av straffeloven § 132a første ledd bokstav a, jf. fjerde ledd første straffalternativ. Disse instanser fant ikke at forbrytelsene var utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Straffen ble av lagmannsretten satt til betinget fengsel i 120 dager for A og til betinget fengsel i seks måneder samt en bot på 100 000 kroner for B. Rettighetstap ble ikke idømt.

 

Høyesterett fant ikke feil ved lagmannerettens lovanvendelse og uttalte blant annet at utilbørlig press mot en aktør i rettsvesenet omfattes av ”rettsstridig atferd” i § 132a, og at det følger av formålet med bestemmelsen – å beskytte offentlige interesser i at aktører i rettsvesenet ikke påvirkes på en utilbørlig måte – at det er uten betydning hvorvidt vitnet selv er glad til for ikke å forklare seg.

 

Et flertall på tre dommere – dommerne Gjølstad, Gussgard og Øie – mente at Bs medvirkning til motarbeiding av rettsvesenet var utført under særdeles skjerpende omstendigheter og måtte subsumeres under andre straffalternativ i § 132a fjerde ledd. Flertallet la særlig vekt på Bs rolle som offentlig forsvarer i straffesaken. Mindretallet – dommerne Bruzelius og Skoghøy – mente at vilkåret om særdeles skjerpende omstendigheter ikke var oppfylt, og la vekt på at det ikke ble fremsatt spesifikke trusler av noe slag.

 

Påtalemyndighetens anke over straffen for B førte for øvrig ikke frem. Høyesterett tok utgangspunkt i at ubetinget fengsel og tap av retten til å drive som advokat for en periode av to til tre år ville være passende straff. Høyesterett fant imidlertid at det nå verken var grunnlag for å idømme ubetinget fengsel eller rettighetstap. Den straffbare handling fant sted i oktober 2001, og politiet avdekket straks forholdet. B ble imidlertid – av helt spesielle grunner, som ikke hadde med hans forhold å gjøre – først pågrepet og gjort kjent med mistanken mot seg i februar 2004. Siden den gang hadde det gått ytterligere tre år, på grunn av forhold som verken B eller strafferettsapparatet i særlig grad kunne klandres. Den omstendighet at saken hadde tatt nesten fem og et halvt år, måtte etter Høyesteretts syn få avgjørende betydning for straffutmålingen.

 

Les avgjørelsen i sin helhet