Spørsmål om far er ansvarlig for umyndig sønns gårdsdrift

Dommere: Stabel, Sverdrup, Øie, Gussgard, Lund

A ble, sammen med sin sønn B, i tingretten dømt til straff etter dyrevernlova § 31 jf. §§ 4 og 5a, som gjelder plikten til å sikre dyr forsvarlig oppholdsrom og forsvarlig tilsyn og stell. Bestemmelsene rammer den som eier dyr eller har dyr i sin varetekt. Det straffbare forholdet var knyttet til produksjon av slaktegris på gården hans, forestått av den da mindreårige sønnen. Sønnen var noe under 16 år da virksomheten startet opp, og var noe under 17 år da forholdet ble oppdaget. Tingretten la til grunn at A måtte anses som eier av grisene, mens B hadde hatt dem i sin varetekt. Begge anket, og lagmannsretten opprettholdt domfellelsene. Når det gjaldt A, tok lagmannsretten ikke standpunkt til om han var eier av dyrene eller hadde dem i sin varetekt, da han i stedet ble dømt for medvirkning til sønnens overtredelser.

 

A anket til Høyesterett over lovanvendelsen, og fikk medhold. Straffebestemmelsen i dyrevernlova § 31 inneholder, etter lovendringen i 2001, ikke lenger noen medvirkningsbestemmelse. Selv om departementet i proposisjonen hadde forutsatt at medvirkning fortsatt kunne straffes etter de alminnelige bestemmelser i straffeloven, var forutsetningen feil, og bestemmelsen kunne ikke tolkes utvidende. A kunne ikke straffes som direkte overtreder av de aktuelle bestemmelsene i dyrevernlova. Det var sønnen som sto for virksomheten og som var eier av grisene. At faren sto ansvarlig for kreditten, kunne ikke gi grunnlag for eiendomsrett. Grisene kunne heller ikke sies å være i farens varetekt. Han arbeidet et annet sted og var ikke involvert i virksomheten som sønnen drev. Han kunne ikke som far sies å ha en utvidet tilsynsplikt i forhold til bestemmelsene i dyrevernlova.

 

Les avgjørelsen i sin helhet