Lovanvendelsen ved bedrageri og heleri, straffutmåling for narkotikaforbrytelser, korrupsjon, åger og andre vinningsforbrytelser

Dommere: Endresen, Matningsdal, Utgård, Stang Lund, Gussgard

Saken gjaldt lovanvendelsen ved bedrageri og heleri, straffutmåling for narkotikaforbrytelser, korrupsjon, åger og andre vinningsforbrytelser og en rekke andre straffbare forhold, erstatning, samt utvidet inndragning av utbytte av straffbare handlinger.

 

A ble i lagmannsretten dømt til fengsel i syv år for en sammensatt forbryterisk virksomhet. Det ble foretatt utvidet inndragning med 6,8 millioner kroner.

 

Domfellelsen for heleri bygget på at lagretten hadde besvart bekreftende på           18 forskjellige hovedspørsmål. Høyesterett fant, med unntak for tre selvstendig forhold, at domfellelsen for heleri måtte oppheves.

 

Etter at lagretten hadde trukket seg tilbake, ba lagretten lagmannen om å avklare hvordan lagretten skulle forholde seg om de skulle finne at bare en liten del av de midler som inngikk i en transaksjon, var utbytte av en straffbar handling. Lagmannen besvarte spørsmålet korrekt, men gjorde den feil at svaret ble gitt ”på kammerset” og ikke i åpen rett.  Flertallet, dommerne Gussgard, Utgård og Endresen, fant at det kunne legges til grunn at denne feilen ikke hadde hatt betydning for resultatet. Flertallet bygget i stedet opphevelse på at det fulgte av utformingen av spørsmålene at lovanvendelsen var uriktig. Lagmannsretten hadde ved utformingen av spørsmålene ikke tatt hensyn til at ulike elementer i håndteringen av de samme midler, ikke kan utgjøre flere selvstendige straffbare helerihandlinger. Mindretallet, dommerne Stang Lund og Matningsdal, tok ikke stilling til om den feil lagmannen hadde gjort med hensyn til håndteringen av spørsmålet fra lagretten, måtte føre til opphevelse, men bygget på at det at lagmannen ikke fulgte opp spørsmålet fra lagretten med en mer utfyllende redegjørelse, slik spørsmålet etter omstendighetene ga en særlig foranledning til, sammenholdt med lagmannsrettens premisser knyttet til straffutmålingen, skapte slik tvil om hvorvidt lagmannen gjennom sin rettsbelæring hadde gjort lagretten tilstrekkelig oppmerksom på hva som kreves for domfellelse etter § 317, at domfellelsen måtte oppheves.

 

Den vesentligste av domfellelsene for bedrageri gjaldt at DnB var forledet til å utbetale A et større lån ved at det ble gitt falske opplysninger om et påstått ansettelsesforhold og hennes inntektsforhold. Lånet var sikret med pant innenfor   60 % av eiendommens verdi, et hus i X. Flertallet, dommerne Stang Lund, Utgård og Matningsdal, fant at det ikke var grunnlag for å oppheve domfellelsen for bedrageri. Flertallet bygget primært på Høyesteretts begrensede kompetanse, men tilføyde at allerede muligheten for et kraftig fall i eiendomsverdiene, innebar at det også rent faktisk var fare for tap. Mindretallet, dommerne Gussgard og Endresen, fant at en rekke forhold samlet skapte så betydelig tvil med hensyn til om lagmannen i rettsbelæringen hadde gått for langt i å hensynta også meget fjerne tapsmuligheter, at domfellelsen på dette punkt måtte oppheves.

 

Den inndragning lagmannsretten hadde fastsatt, bygget på et noe spesielt resonnement som Høyesterett fant ikke kunne opprettholdes. Det ble lagt til grunn at det var en underdekning i As økonomi på 3,4 millioner kroner, men at inndragningsbeløpet da måtte settes til 6,8 millioner kroner fordi det er brutto vinning som skal inndras. Høyesterett fant at A ikke hadde hatt inntekter utover det som var medgått til utgifter til livsopphold, og at den formue hun hadde akkumulert, måtte være oppbygget ved utbytte av straffbare handlinger og i sin helhet kunne inndras i medhold av § 34 a.

 

Straffen ble fastsatt til fengsel i 4 år og 6 måneder. Særlige uttalelser om ågertilfellene, som samtlige dommere fant grunn til å fremheve i tilknytning til straffutmålingen.

 

Les avgjørelsen i sin helhet