Spørsmål om fritaksregelen for voldtekt ved jevnbyrdighet i alder og utvikling

Dommere: Matningsdal, Øie, Bruzelius, Tjomsland, Gjølstad

Anvendelse av straffritaksregelen i fjerde ledd når partene er ”omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling”, og oppreisning når tiltalte i samme sak er frifunnet for voldtekt. I begge relasjoner forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2.

A var i tingretten dømt for voldtekt til samleie av en jente på 15 år og ti måneder og for forbrytelse mot straffeloven § 196 til fengsel i to år og ni måneder. Han var videre pålagt å betale oppreisning til fornærmede med 110 000 kroner.

Under ankebehandlingen svarte lagretten nei både på spørsmålet om han hadde gjort seg skyldig i voldtekt og på spørsmålet om forbrytelse mot straffeloven § 196. Fagdommerne satte kjennelsen til side, jf. straffeprosessloven § 376 a.

Under den nye behandlingen med stor meddomsrett voterte fagdommerne og en av meddommerne for at tiltalte skulle domfelles for voldtekt. Tre meddommere kom til motsatt konklusjon. I samsvar med det bestemmende mindretallets standpunkt ble tiltalte frifunnet for voldtekt, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd.

Retten kom enstemmig til at vilkårene for domfellelse etter straffeloven § 196 var til stede. Videre kom den enstemmig til at partene var ”omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling”, slik at straffritaksregelen i fjerde ledd kunne anvendes. Ved den skjønnsmessige vurderingen av om tiltalte skulle frifinnes, fremhevet fagdommerne og den meddommeren som hadde sluttet seg til dem at da samleiet var oppnådd ved voldtekt, burde ikke tiltalte frifinnes. De tre meddommerne, som hadde votert for frifinnelse for voldtekt, voterte derimot for frifinnelse også etter § 196. Da denne avgjørelsen hører under straffespørsmålet, ble tiltalte dømt i samsvar med flertallets standpunkt til fengsel i 45 dager, jf. straffeprosessloven § 35 andre ledd. Høyesterett kom til at lagmannsrettens flertall hadde krenket uskyldspresumsjonen ved å legge vekt på at det forelå voldtekt. Det var likevel ikke nødvendig å oppheve lagmannsrettens dom, og ved en sammenlikning med saksforholdet i Rt. 2005 side 1651 ble tiltalte frifunnet.

Også lagmannsretten hadde tilkjent fornærmede oppreisning med 110 000 kroner. Ved denne avgjørelsen hadde to av meddommerne sluttet seg til fagdommerne, mens to av meddommerne kom til at det ikke var klar sannsynlighetsovervekt for at det forelå voldtekt. Høyesterett kom til at flertallets begrunnelse for å tilkjenne oppreisning skapte slik tvil om riktigheten av frifinnelsen for straff at uskyldspresumsjonen var krenket. I den sammenheng ble det blant annet fremhevet at når saken avgjøres av en meddomsrett, har retten en særlig oppfordring til å formulere seg slik at det ikke skapes tvil om at frifinnelsen for straff er riktig. Denne saksbehandlingsfeilen ledet imidlertid ikke til opphevelse, idet det var klart at resultatet ved en ny behandling ville bli opprettholdt, jf. Rt. 2003 side 1671 avsnitt 43. Da fornærmede var et barn, hadde ikke Høyesterett noe å bemerke til at oppreisningsbeløpet var satt til 110 000 kroner.

Les avgjørelsen i sin helhet