Forbud mot offentlig gjengivelse av straffedom

Dommere: Skoghøy, Tjomsland, Endresen

Saken gjaldt kjæremål over forbud mot offentlig gjengivelse av en straffedom av lagmannsretten i en sedelighetssak.

Gulating lagmannsrett avsa 15. februar 2007 dom i straffesak om overtredelse av straffeloven § 195 første og andre ledd og § 197. Samtidig traff retten i medhold av domstolsloven § 130 første ledd bokstav a beslutning som forbød ”offentlig gjengivelse av hele avgjørelsen”. I et notat utformet av lagmannsrettens formann 23. februar 2007 ble beslutningen blant annet begrunnet i at straffesaken var ”… ytterst spesiell hensett til de forfølgelsesrelaterte vrangforestillingene som i det minste periodevis har preget domfeltes adferd” og at ”…denne saken kan ende i ytterligere tragedier dersom domfelte vet at eksempelvis pressen har tilgang til dommen.”  De øvrige fagdommerne sluttet seg til begrunnelsen. Lagmannsretten traff deretter beslutning om at ”sterke grunner” talte imot å oppheve forbudet mot offentlig gjengivelse.

Bergensavisen (BA) ved journalist Dag Hellesund påkjærte beslutningen. Det ble blant annet anført at det var fullt mulig å omtale denne saken uten å røpe identiteten til offer og domfelte, og at saken tidligere hadde vært omtalt i pressen i anonymisert form. Videre ble det anført at ved å unnta dommen i sin helhet fra offentligheten blir den allmennpreventive virkningen umuliggjort.

Høyesteretts kjæremålsutvalg kom enstemmig til at kjæremålet måtte tas til følge.

Kjæremålsutvalget viste innledningsvis til at det etter domstolsloven § 124 første ledd, EMK art. 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1 er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at rettsforhandlingene, dersom det ikke foreligger tungtveiende grunner for å gjøre unntak, skal være offentlige. Etter domstolsloven § 130 første ledd bokstav a kan offentlig gjengivelse av en rettsavgjørelse helt eller delvis forbys blant annet dersom ”hensynet til privatlivets fred … krever det”. Det ble lagt til grunn at terskelen for å beslutte totalforbud mot offentlig gjengivelse må anses som meget høy, blant annet under henvisning til Rt. 2002 side 151 og til at et slikt forbud også rammer faglig offentliggjøring i domssamlinger og på Lovdata.

Etter en konkret vurdering kom utvalget til at vilkårene for totalforbud ikke var oppfylt. Frykt for hva domfelte ville foreta seg dersom han fikk vite at pressen hadde tilgang til dommen, kunne i seg selv vanskelig begrunne et forbud mot offentlig gjengivelse av dommen. Under noen tvil kom imidlertid utvalget til at straffedommen gikk så langt i å beskrive forhold som fornærmede hadde et sterkt behov for ikke blir gjort offentlig kjent, at det ble gitt et forbud mot at dommen blir gjengitt offentlig på annen måte enn i anonymisert form.

Les avgjørelsen i sin helhet