Anmodning fra FNs Torturkomite om midlertidig beskyttelse
Høyesteretts kjennelse 16.04.2008, HR-2008-00681-A, (sak nr. 2007/677), sivil sak, anke
A(advokat Cecilie Schjatvet) mot Staten v/Utlendingsnemnda(advokat Fanny Platou Amble)
Dommere: Bruzelius, Kaasen, Stabel, Tjomsland, Gjølstad
Saken for Høyesterett gjaldt om en anmodning fra FNs Torturkomité om midlertidig beskyttelse i påvente av komitéens behandling av en klage er folkerettslig bindende for Norge, og om ankende part hadde rettslig interesse i en avgjørelse av spørsmålet.
A, som i april 2002 kom til Norge sammen med ektefelle og fire barn, søkte om politisk asyl og oppholdstillatelse her. Søknaden ble avslått av UDI og UNE og det ble satt frist for utreise til 11. februar 2004.
A brakte saken inn for Torturkomitéen, og hevdet at tilbakesendelse krenket artikkel 3 i torturkonvensjonen, ettersom han ville bli utsatt for tortur i Pakistan. Som følge av klagen anmodet Torturkomitéen v/spesialrapportøren 2. april 2004 norske myndigheter om ikke å uttransporter A før saken var blitt behandlet. UNE avslo anmodningen. Det ble vist til at nasjonale rettsmidler ikke var uttømt. A ble uttransportert til Pakistan i september 2005. Torturkomitéen avgjorde i november s.å. at klagen skulle realitetsbehandles.
Før uttransporteringen ble gjennomført reiste A søksmål om gyldigheten av nemndas vedtak og begjærte midlertidig forføyning. Tingretten frifant staten v/UNE og tok ikke begjæringen om midlertidig forføyning til følge. A brakte kjennelsen og dommen inn for lagmannsretten. Retten stadfestet lagmannsrettens kjennelse i saken om midlertidig forføyning.
A returnerte til Norge 30. mars 2006 etter at han hadde fått en treårig oppholdstillatelse.
Under ankeforhandlingen fremmet A et nytt krav om fastsettelsesdom for at uttransporteringen av ham i september 2005 var rettsstridig. Lagmannsretten mente det var tvilsomt om A hadde den nødvendige rettslige interesse på dette punkt, men tok kravet under realitetsbehandling. Retten kom til at staten måtte frifinnes på dette punkt, og stadfestet for øvrig tingrettens dom.
A anket til Høyesterett over rettsanvendelsen og saksbehandlingen i forbindelse med kravet om fastsettelsesdom. Utvalget henviste anken for så vidt gjaldt betydningen av lagmannsrettens forståelse knyttet til betydningen av Torturkomitéens anmodning om utsatt iverksettelse hadde for rettmessigheten av uttransporteringen av ham. Partene ble dessuten anmodet om å redegjøre for sitt syn på spørsmålet om rettslig interesse.
Torturkomitéen avsluttet behandlingen av klagesaken i mai 2007, og uttalte i avgjørelsen at uttransporteringen var i strid med konvensjonens artikkel 22 og med Norges folkerettslige forpliktelser som traktatpart.
Høyesterett kom til at lagmannsretten skulle ha avvist As nye krav om fastsettelsesdom på grunn av manglende rettslig interesse. Det ble vist til at han ikke har noen aktuell interesse av å få avgjort om uttransporteringen var rettmessig. Det ble videre pekt på at torturkonvensjonen i motsetning til EMK og SP ikke hjemler noen rett til å få spørsmål om konvensjonsstrid effektivt prøvd for en uavhengig nasjonal myndighet, og at tvistemålsloven § 36 a da ikke gir noen rett til å få spørsmålet avgjort. Selv om det er en viss mulighet for at han vil bli uttransportert på ny, har A ikke av den grunn rettslig interesse i å få fastslått om uttransporteringen i 2005 var urettmessig. Heller ikke en anførsel om rettslig interesse med tanke på mulige erstatningskrav, ga A den nødvendige rettslige interesse i en avgjørelse. En konstatering av at utransporteringen var rettsstridig, ville være et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, ledd i å få konstatert at det foreligger erstatningsgrunnlag.
Selv om Høyesterett således konkluderte med at lagmannsretten skulle ha avvist kravet om fastsettelsesdom på grunn av manglende rettslig interesse, og avsa kjennelse i samsvar med det, inneholder kjennelsen også en redegjørelse for hvorfor søksmålet ikke ville ha ført frem etter en realitetsvurdering.