Barnevern - omsorgsovertakelse
Høyesteretts dom 10.06.2008, HR-2008-01033-A, (sak nr. 2008/194), sivil sak, anke
A og B (advokat Svein Duesund) mot X kommune (advokat Ulf E. Hansen v/advokat Bjørn Morten Litveit Hansen)
Dommere: Tjomsland, Stang Lund, Skoghøy, Indreberg, Kaasen
Spørsmål om hvem som kan beslutte og foreta prosesshandlinger på vegne av kommunen i tvangssaker etter barnevernloven.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Finnmark hadde bestemt at X kommune skulle overta omsorgen for en nyfødt gutt. Foreldrene gikk til søksmål mot kommunen. Tingretten stadfestet vedtaket om omsorgsovertakelse, men fastsatte i domsslutningen punkt 2 at gutten skulle plasserer i fosterhjem i fars familie hvor minst en av fosterforeldrene snakket samisk til gutten.
Lederen for barnevernadministrasjonen, men ikke ordføreren, ønsket å påanke denne delen av dommen. Det ble innhentet en uttalelse fra fylkesmannen i Finnmark, som konkluderte med at det var lederen for barnevernadministrasjonen i Finnmark som hadde ankekompetansen, og anke ble tatt ut på hennes initiativ. Ordføreren møtte imidlertid som kommunens stedfortreder i lagmannsretten, og ga uttrykk for at han ikke ønsket å anke og heller ikke hadde samtykket til anke.
Lagmannsretten kom til at tingrettens dom var påanket av kompetent myndighet, og opphevet domsslutningen punkt 2 i tingrettens dom.
Foreldrene anket til Høyesterett, og anførte blant annet at tingrettens dom ikke var lovlig påanket, og at lagmannsrettens dom dermed måtte oppheves. Ankeutvalget ga samtykke til å fremme anken for så vidt gjaldt spørsmålet om anken var besluttet og inngitt av rett myndighet, herunder betydningen av eventuelle feil på disse punkter. Saken ble overført til skriftlig behandling.
Høyesterett kom enstemmig til at det i X kommune er lederen for barnevernadministrasjonen som har kompetansen til å beslutte å reise søksmål og å anvende rettsmidler på kommunens vegne. Flertallet forankret dette standpunktet i kommunens delegasjonsreglement § 30, som bestemmer at administrasjonen gis myndighet til å treffe vedtak i medhold av barnevernloven. Mindretallet – dommer Indreberg – mente kompetansen måtte innfortolkes i barnevernloven.
Det er imidlertid ordføreren som etter kommuneloven § 9 nr. 3 og domstolloven § 191 skal opptre som stedfortreder for kommunen, og beslutningen om å anke skulle derfor vært effektuert av ham. Høyesterett fant grunn til å understreke at ordføreren er forpliktet til å effektuerer de prosesshandlinger som blir besluttet av det kompetente organ.
De krav som stilles til hvem som kan opptre som stedfortreder ved behandling av søksmål for domstolene er absolutte prosessforutsetninger. Lagmannsrettens dom måtte derfor oppheves.