Spørsmål om utilbørlig atferd gir tap av retten til å sitte i uskifte

Dommere: Oftedal Broch, Øie, Bårdsen, Tønder, Coward

Saken gjaldt om lengstlevende ektefelle, ved å utvise utilbørlig atferd som utsetter boet for vesentlig forringelse, har tapt retten til å sitte i uskifte, jf. arveloven § 24 annet ledd. Særlig er spørsmålet om det er nødvendig at handlinger som forringer eller kan forringe boet, faktisk er gjennomført.

A satt i uskifte etter sin manns død i 1991. Ekteparet hadde tre barn, to sønner og en datter. Et testament bestemte at barna kunne ta ut enkelte eiendommer på sin lodd mot å erlegge eiendommens verdi til boet. Alle tre skulle ha like stor boslodd. Boets største verdi var en eiendom på X i Y. Eiendommen hadde vært i slekten i 100 år. I den såkalte forgården var det leiligheter og forretningslokaler, som var bortleid. I det som ble kalt bakgården, hadde familien i flere slektsledd drevet bakeri. En av sønnene var nå eneeier av bakerivirksomheten og leiet bakgården av uskifteboet på en for boet uoppsigelig kontrakt.

Etter testamentet skulle eiendommen på X utlegges datteren. Etter hvert ønsket A å fordele eiendommene på barna. Eiendommen på X ble seksjonert i fire deler, der seksjon 1–3 utgjorde forgården og seksjon 4 var bakeriet. Det var uenighet mellom moren og de to sønnene om hvordan eiendommen skulle verdsettes. Moren ønsket å bevare husene, og at taksten skulle bygge på dette. Bebyggelsen på eiendommen var nylig oppført på Byantikvarens Gule liste som bevaringsverdig. Sønnene ville at eiendommen skulle selges til en eiendomsutvikler, idet tomten som utbyggingsgrunn ville innbringe meget mer.

A ga uttrykk for at hun ville overdra forgården til datteren etter takst ut fra verdien av bebyggelsen slik den sto. Den ene sønnen krevde offentlig skifte og hevdet at moren hadde utvist utilbørlig atferd, og at salg av forgården til hans søster ville føre til vesentlig verdiforringelse av boet, jf. arveloven § 24.

Oslo byfogdembete tok ikke kravet om skifte til følge. Borgarting lagmannsrett kom til motsatt konklusjon, idet retten la til grunn at det var mest sannsynlig at A ville overføre forgården til datteren, dersom det ikke ble åpnet offentlig skifte. Høyesterett stadfestet byfogdembetets kjennelse.

Sakens hovedspørsmål var om § 24 kunne anvendes når den påståtte tapsbringende handlingen ennå ikke var utført. Høyesterett holdt åpen muligheten for at det kunne skje. Men dette ville fordre en meget høy grad av sannsynlighet både for at handlingene ville bli foretatt, og for at vesentlig tap da ville oppstå. Ingen av kravene ble ansett oppfylt i dette tilfellet.

Les avgjørelsen i sin helhet