Tilbakebetaling av passasjer- og seteavgifter pålagt i strid med EØS-regler

Dommere: Kaasen, Bruzelius, Tjomsland, Oftedal Broch, Lund

Hovedspørsmålet var om kravet skal begrenses til flyselskapets økonomiske tap ved at det gjøres fradrag for beløp selskapet har overveltet på passasjerene.

I perioden 1994-2001 betalte KLM avgifter til staten for flyving fra Norge til utlandet. Avgiften var omkring det doble av avgiften ved flyving internt i Norge. Etter at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) hadde uttalt at dette var i strid med Norges EØS-forpliktelser, ble avgiften endret. KLM reiste sak for å få tilbakebetalt den ulovlige del av avgiften.

Tingretten frifant staten, mens lagmannsretten fant at tilbakebetalingskrav vedrørende flyavgifter innbetalt før oktober 1999 var foreldet, og at staten for den resterende periode pliktet å tilbakebetale ulovlig avgift med grunnlag i reglene om condictio indebiti. Det ble gjort skjønnsmessig fradrag for den del som ble ansett overveltet på passasjerene. KLM anket til Høyesterett over rettsanvendelsen for så vidt lagmannsretten gjorde fradrag for overveltede beløp. Utmålingen av fradraget ble ikke angrepet.

Høyesterett kom til at det skulle gjøres fradrag. Avveiningen mellom de kryssende hensyn ble foretatt innenfor rammen av de ulovfestede reglene om condictio indebiti. Drøftelsen ble begrenset til avgiftstilfellene siden situasjonen her typisk vil være en annen enn i tilbakebetalingssituasjoner mellom private.

Både oppgjørs- og korreksjonshensynet talte for å gjøre fradrag for overveltning. Rettstekniske og prosessøkonomiske grunner talte mot fradrag, fordi det vil være vanskelig å fastslå hvorvidt og med hvilket beløp overveltning har skjedd, og om den næringsdrivende er påført annet tap – eksempelvis tapt omsetning – ved den ulovlige avgiften. En avgjørende forutsetning måtte da være at bevisbyrden for at det har skjedd overveltning og at det ikke foreligger annet tap, påhviler staten. I den samlede rimelighetsvurderingen ble det lagt vekt på at det fremstår som mindre heldig at den næringsdrivende blir sittende med en ugrunnet berikelse enn at staten gjør det når berikelsen skyldes at de tilsiktede betalere av avgiften ikke forfølger sine restitusjonskrav.

Les avgjørelsen i sin helhet