Opphevelse av innreiseforbud

Dommere: Skoghøy, Stang Lund, Flock, Indreberg, Gjølstad

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak av Utlendingsnemnda om å avslå søknad om opphevelse av innreiseforbud og reiste særlig spørsmål om domstolenes prøvingskompetanse, jf. utlendingsloven § 29 fjerde ledd tredje punktum.

B var født i 1965 i Kosovo og oppvokst der. Etter først forgjeves å ha forsøkt å få politisk asyl i Norge, oppholdt han seg ulovlig i Norge fra slutten av 1987 til sommeren 1989. Han giftet seg da med en norsk kvinne og søkte om arbeids- og oppholdstillatelse på grunnlag av det inngåtte ekteskapet. I 1990 ble han dømt til fengsel i fire år for to grove ran, ett simpelt ran, ett forsøk på grovt ran og sju grove tyverier. På grunnlag av straffedommen ble han ved Justisdepartementets vedtak 20. mars 1992 varig utvist fra riket, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c (daværende bokstav b). Utvisningsvedtaket ble effektuert 9. juni 1992. Før dette var han blitt skilt fra sin ektefelle. B vendte tilbake til Norge og søkte politisk asyl en gang i 1992 og en gang i 1994, men søknaden ble begge gangene avslått.

I 2004 kom B på nytt til Norge og søkte politisk asyl. Han gjenopptok samlivet med sin tidligere ektefelle og giftet seg med henne 30. september 2004. Etter dette søkte han om arbeids- og oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, jf. utlendingsloven § 8. På dette tidspunkt hadde B og hans ektefelle to barn sammen – ett født i 1990 og ett født i 1992. Senere har de fått to barn til – ett født i 2005 og ett født i 2006.

Da det etter utlendingsloven § 8 første ledd nr. 3 normalt er et vilkår for å få arbeids- og oppholdstillatelse at det ikke foreligger ”omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen adgang til riket, opphold eller arbeid i medhold av andre regler i loven”, tolket Utlendingsdirektoratet søknaden også som en søknad om opphevelse av det innreiseforbud som fulgte av Justisdepartementets utvisningsvedtak av 20. mars 1992, jf. utlendingsloven § 29 fjerde ledd. I vedtak som ble fattet 22. februar 2005, avslo Utlendingsdirektoratet både å oppheve innreiseforbudet og å gi arbeids- og oppholdstillatelse. B påklaget Utlendingsdirektoratets vedtak til Utlendingsnemnda, men ved nemndas vedtak 10. juli 2006 ble klagen ikke tatt til følge.

B gikk etter dette til søksmål mot staten v/Utlendingsnemnda. Staten ble frifunnet både i tingretten og lagmannsretten, og Høyesterett kom enstemmig til samme resultat.

Høyesterett la til grunn at når det er truffet et gyldig utvisningsvedtak, og dette er effektuert, må spørsmålet om opphevelse av vedtaket behandles etter utlendingsloven § 29 fjerde ledd tredje punktum, og ikke etter forvaltningslovens regler om omgjøring av forvaltningsvedtak. I motsetning til det som gjelder for vedtak om utvisning, inneholder ikke § 29 fjerde ledd tredje punktum noen forholdsmessighetsbegrensning, og dette innebærer at utlendingsforvaltningens skjønn bare kan overprøves av domstolene innenfor rammen av den alminnelige ulovfestede lære om myndighetsmisbruk. Myndighetsmisbruk var ikke påberopt. Derimot hadde B anført at det var i strid med EMK artikkel 8 å avslå søknaden om opphevelse av innreiseforbudet, men denne anførsel førte ikke frem.