Beviskrav ved spørsmål om straffrihet etter handlingsprovokasjon

Dommere: Bårdsen, Tønder, Stang Lund, Skoghøy, Tjomsland

Saken gjelder beviskravet ved spørsmål om straffrihet fordi politiet har fremprovosert den handling tiltalen gjelder – handlingsprovokasjon.

I straffesak om grove narkotikaforbrytelser ga rettsbelæringen uttrykk for at ”der det påstås at en polititjenestemann har begått en handling i tjenesten som kan medføre straff eller tjenestemessig konsekvenser for ham”, er det tilstrekkelig ”at påtalemyndigheten sannsynliggjør” at tjenestemannen ikke har forholdt seg slik.

Høyesterett fremhevet at norsk straffeprosess bygger på at all rimelig og forstandig tvil skal komme den tiltalte til gode. Det faktiske grunnlaget for avgjørelsen av skyldspørsmålet er kjerneområdet for denne alminnelige regel, som etter sikker og langvarig praksis dekker alle straffbarhetsvilkårene – også de lovfestede og ulovfestede straffrihetsgrunnene. Høyesteretts praksis om frifinnelse på grunn av handlingsprovokasjon fra politiets side bygger på at det alminnelige, strafferettslige beviskravet også gjelder for denne frifinnelsesgrunnen.

Rettsbelæringen ga derfor uttrykk for en uriktig rettsoppfatning, slik at lagmannsrettens fellende dom måtte oppheves. Det ble fremhevet at det ikke er aktuelt å la en fellende dom bli stående til tross for at rettsbelæringen gir uttrykk for en uriktig rettsoppfatning, med mindre det aktuelle tema overhodet ikke var relevant for avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Les avgjørelsen i sin helhet