Straff etter brann- og eksplosjonsvernloven

Dommere: Endresen, Utgård, Gussgard, Flock, Schei

Bakgrunnen for saken er en brann i Bergen. Ved brannen ble to kvinner reddet av røkdykkere først etter at situasjonen var blitt livstruende.

Etter lovens § 6 skal eier av byggverk sørge for nødvendige sikringstiltak. Handleplikten er utdypet i Forskrift om forebyggende tiltak og brannsyn.

Lagmannsretten fant at slik 3. etasje var innredet og utformet, ble denne etasje en brannfelle for dem som oppholdt seg der, og tiltalte ble i lagmannsretten domfelt både etter § 2-1 og § 2-3.

Domfelte hadde ikke innsigelser mot at karakteristikken ”brannfelle”, men forsvareren for Høyesterett gjorde gjeldende at oppgraderingsplikten etter § 2-1 fjerde ledd begrenses ved § 2-1 andre ledd, og at oppgraderingsplikten var oppfylt ved at det aktuelle vindu tilfredsstilte de krav som fulgte av byggeforskriften.

Slik kunne forskriftens § 2-1 ikke forstås. Bestemmelsen i § 2-1 andre ledd innebærer at det ikke skal foretas en ny selvstendig vurdering av om vinduet hadde tilstrekkelig størrelse, åpningsmekanisme, høyde over bakken eller lignende. De overordnede krav til brannsikkerhet elimineres imidlertid ikke ved at det enkelte element tilfredsstiller de krav som er stillet til dette som sådant.

Forsvareren gjorde videre gjeldende at forskriftens § 2-3 var uanvendelig idet bestemmelsen bare får anvendelse på selvstendige rømningsveier slik disse er definert etter plan- og bygningslovgivningen.

Heller ikke denne anførselen førte frem. Det areal man må passere for å komme frem til rømningsvei, er ikke en del av rømningsveien, men det ble ansett utvilsomt at forskriftens § 2-3 inkluderer i ”rømningsveier” de direkte utganger fra en branncelle. Det er da ikke tilstrekkelig at det er en utgang som tilfredsstiller de krav som stilles til utgangen som sådan. Det følger av § 2-3 at utgangen også må dekke behovet for rask og sikker rømning.

Les avgjørelsen i sin helhet