Overtredelse av utdrivningsplikten i reindriftsloven

Dommere: Tjomsland, Oftedal Broch, Tønder, Skoghøy, Gjølstad

Ved forelegg som trådte i stedet for tiltalebeslutning, ble A og hennes far B satt under tiltale for blant annet overtredelse av  utdrivingsplikten i reindriftsloven av 1978. B og A har – etter at reindriften innenfor deres driftsenhet var avviklet – hatt rein i driftsenheten til Bs bror. A tok ut 23 av de ca. 100 rein som ble holdt der, og flyttet dem – med bistand av faren – til Y. Hun forpaktet der en eiendom og hadde fått tillatelse fra en rekke grunneiere til å ha reinen på deres innmark. Da reinen kom til Y var den urolig, og det oppsto forskjellige problemer. Blant annet av denne grunn fikk B ikke gjerdet inn det aktuelle området slik han hadde tenkt.

A og B ble – både av tingretten og lagmannsretten – dømt for overtredelse av reindriftsloven § 24, og lagmannsretten fastsatte straffen til en bot på 10 000 kroner for hver av dem.

A og B anket over lagmannsrettens rettsanvendelse til Høyesterett. Anken førte frem.

Høyesterett uttalte at det var et vilkår for at bestemmelsen i reindriftsloven av 1978 § 24 skulle få anvendelse, at det forelå ”reindrift” i lovens forstand. Dersom dette var tilfelle, var det nødvendig med tillatelse etter reindriftsloven § 5 for at oppholdet på Y skulle være lovlig. Bestemmelsen i reindriftsloven § 4 annet ledd siste punktum om at ingen enkeltperson ”kan eie rein i mer enn en driftsenhet”, var ikke – slik aktor prinsipalt hevdet – til hinder for at en person som eide rein i et reindistrikt ikke kunne eie rein på et annet sted dersom reinholdet der ikke anses som reindrift.

Det fremgår implisitt av reindriftslovens regler at reinholdet må være av en viss karakter og av et visst omfang for å bli ansett som reindrift. I en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 2. februar 1984 var det uttalt:

”Lovavdelingen antar på denne bakgrunn at stasjonært reinhold i mindre innhegninger på egen grunn med regelmessig fôring av rein kan gjennomføres uten tillatelse etter § 5. Hvis noen av disse vilkår ikke er oppfylt, vil forholdet derimot normalt måtte karakteriseres som reindrift.”

Høyesterett var enig med lagmannsretten i at mye talte for et reinhold av det omfang og det innhold som her var planlagt ikke krevde tillatelse etter reindriftsloven § 5. Grensen var imidlertid skjønnsmessig, og Høyesterett trengte – i likhet med lagmannsretten – ikke å ta stilling til dette spørsmålet. Høyesterett var nemlig enig med lagmannsretten i at den omstendighet at reinen ikke var inngjerdet da den oppholdt seg på Y, måtte være avgjørende for at vilkårene for å anse reinholdet for å falle utenfor lovens reindriftsbegrep ikke var oppfylte.

Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til om A og B hadde oppfylt plikten til omgående å sørge for at reinen som oppholdt seg utenfor det areal hvor den hadde lovlig adgang til å beite, ble fjernet. Dette spørsmål måtte sees i sammenheng med anførselen om at de måtte frifinnes på grunnlag av nødrettsbetraktninger.

Høyesterett kom til at A og B måtte gis medhold i at straffbestemmelsen i reindriftsloven av 1978 § 24 ikke kunne anvendes på grunn av bestemmelsen i straffeloven § 3 andre ledd. Reindriftsloven av 2007, som trådt i kraft 1. juli 2007,  har ikke noen bestemmelser som tilsvarer reindriftsloven av 1978 § 24. Det foreligger enkelte eldre dommer som kan gi en viss støtte for det syn at straffeloven § 3 annet ledd ikke fikk anvendelse, jf. blant annet Rt. 1927 side 593. Høyesterett ble imidlertid stående ved at de beste grunner talte for at det her måtte sies å ha skjedd en endring i straffelovgivningen i forhold til bestemmelsene i straffeloven § 3. Det var gitt en helt ny lov med vesentlige endringer også i sanksjonssystemet, og det  ble særlig fremhevet at lovgiver – i forbindelse med utarbeidelsen av den nye loven – mente at det ikke var behov for å videreføre som selvstendig regel den straffebelagte utdrivingsplikten i reindriftsloven av 1978 § 24.

Les avgjørelsen i sin helhet