Spørsmål om samisk slaktemetode for rein

Dommere: Bruzelius, Bårdsen, Øie, Utgård, Stang Lund

Saken gjaldt spørsmålet om slakting utenfor slakteri av tamrein uten forutgående bedøvelse ved såkalt giettãdit – en samisk sedvane – er beskyttet av ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk artikkel 8, slik at forholdet ikke kunne straffes etter dyrevernloven § 31 jf. § 9 jf. straffeloven § 1 annet ledd.

A nektet å vedta et forelegg hvor han ble siktet for å ha avlivet dyr på en slik måte at det kom i fare for å lide unødvendig, jf. dyrevernloven § 31 jf. § 9. Saken ble oversendt tingretten. Tingretten frifant under dissens A. Påtalemyndigheten anket saken til lagmannsretten, som dømte A for overtredelse av dyrevernloven § 31 jf. § 9 til en bot på 5 000 kroner. Dommen ble anket til Høyesterett. A var enig i at hans forhold isolert sett var i strid med dyrevernloven § 9 jf. § 31, slik at spørsmålet for Høyesterett var om artikkel 8 nr. 1 eller nr. 2 ville medføre straffrihet, jf. straffeloven § 1 annet ledd.

Høyesterett forkastet anken. Det var enighet om at artikkel 8 nr. 1 etter sin ordlyd regulerer forholdet mellom nasjonalstatens lover og regler og et urfolks sedvaner og sedvanerett. Bestemmelsen gir ikke sedvaner og sedvanerett fortrinnsrett, men disse må avveies konkret mot den aktuelle lovgivningen.

Det var på den annen side uenighet om rekkevidden av bestemmelsen i artikkel 8 nr. 2, som fastsetter at urfolk ”skal ha rett til å beholde sine egne skikker og institusjoner” som ikke er i strid med grunnleggende rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden eller med internasjonalt anerkjente menneskerettigheter. Et flertall (Bruzelius, Utgård og Øie) mente at bestemmelsen ikke generelt regulere forholdet mellom urbefolkningens skikker og nasjonalstatens lovgivning, men at den gjelder forholdet mellom nasjonalstaten og de skikker som gjelder internt i et urfolk. Slike skikker skal respekteres så langt de ikke strider mot grunnleggende rettigheter. Den aktuelle slaktemetoden var heller etter flertallets syn ikke et internt forhold hvor nr. 2 fikk anvendelse.

Ved den konkrete avveiningen av den samiske sedvanen mot dyrevernloven § 9, viste flertallet til at den aktuelle slaktemetoden var praktisk og økonomisk betont, at de samme behovene kunne varetas ved bruk av krumkniv som det nå var gitt adgang til ved forskrift, og til at dyrevernloven § 9 gjennomfører et EU-direktiv i norsk rett, jf. EØS-loven § 2.

Mindretallet (Bårdsen og Stang Lund) hadde en annen tilnærming til de sentrale rettslige spørsmål i saken. Det ble understreket som et hovedpoeng med artikkel 8 nr. 1, at de samiske sedvaner og samisk sedvanerett skal være relevante i norsk rett, og at de må gis tilbørlig vekt – basert på en konvensjonslojal avveining av det samiske folks behov opp mot storsamfunnets behov. Regelen om relevans og vekt for samisk sedvane og sedvanerett gjelder enhver offentlig myndighet, og gjelder uavhengig av om den norske rettstilstanden er forbundet med usikkerhet. Det var etter mindretallets syn ikke grunnlag for å stille egne krav til sedvanens klarhet, ettersom det uansett skulle foretas en  samlet vurdering, hvor kvaliteten av den aktuelle praksis ville inngå.

Mindretallet fant at artikkel 8 nr. 2 om samiske skikker og institusjoner omfattet tradisjonell samisk metode for avliving av såkalt nisterein. Det ble samtidig understreket at det også etter artikkel 8 nr. 2 skal foretas en avveining i forhold til de interesser og verdier som ivaretas gjennom norsk lovgivning, men at hensynet til interne samiske skikker og institusjoner må tillegges betydelig vekt.

I den foreliggende sak var det imidlertid heller ikke etter mindretallets syn aktuelt å sette dyrevernloven § 9 til side. De praktiske og økonomiske behov kunne ivaretas ved bruk av krumkniv, at giettâdit i dag har mindre utbredelse og ikke står sentralt i samisk kultur, og at man innenfor reindriftsnæringen har økt fokus på de samme interesser som skal ivaretas gjennom dyrevernlovgivningen. Giettâdit var utvilsom i strid med dyrevernloven § 9 og rådsdirektiv 93/119/EF – sentrale og tungtveiende uttrykk for de verdier europeisk dyrevernlovgivning skal ivareta.

Les avgjørelsen i sin helhet