Gyldighet av vedtak om utvisning etter utlendingsloven

Dommere: Falkanger, Indreberg, Tjomsland, Stabel, Lund

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning etter utlendingsloven. Det sentrale spørsmål var om utvisningsvedtaket var et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 29 annet ledd. Utlendingen hadde grovt og gjentatte ganger brutt utlendingsloven. Mens hun oppholdt seg ulovlig i Norge, fikk hun to barn, født i 2002 og 2003. Barnefaren hadde oppholdstillatelse i riket. Foreldrene bodde opprinnelig sammen, men gikk fra hverandre i 2005.

Det var klart at utvisningsvedtaket ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv. Spørsmålet var om det var uforholdsmessig overfor hennes barn. Det var på det rene at barna ville bli boende i Norge sammen med faren dersom moren ble utvist.

Flertallet – 3 dommere – fant at utvisningen ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor barna. Det ble fremhevet at hensynet til barna var grunnleggende, men ikke nødvendigvis avgjørende. Siden familien ble etablert på et tidspunkt hvor utlendingen ikke hadde berettiget forventning om å kunne få bli i landet, talte tungtveiende hensyn for at utvisning likevel ikke var uforholdsmessig. Flertallet viste til tidligere rettspraksis knyttet til § 29 første ledd bokstav c, der det pekes på at utvisninger normalt griper inn i et etablert familieliv på en belastende måte, og at det må kreves uvanlig store belastninger for at utvisning skal fremstå som uforholdsmessig. Flertallet fant at tilsvarende synspunkter måtte gjelde i forhold til utvisning etter § 29 første ledd bokstav a. Det var ikke holdepunkter for at barna i dette tilfelle ville utsettes for uvanlig store belastninger.

Mindretallet – dommer Lund og Indreberg – fant at utvisning med to års innreiseforbud var et uforholdsmessig tiltak overfor barna. Mindretallet la til grunn at selv om det var skjedd alvorlige brudd på utlendingsloven – innreise og opphold her før utløpet av et to års innreiseforbud på grunn av butikktyveri, med et pass som viste en annen identitet – kunne forholdene vanskelig sidestilles med meget alvorlig kriminalitet. Videre la mindretallet vesentlig vekt på at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved avveiningen etter § 29 annet ledd, noe som kommer uttrykkelig fram i den nye utlendingsloven, og som er understreket i motivene. De to jentene var etter mindretallets oppfatning sårbare. Familien hadde levd under mangeårig stress på grunn av trusselen om utvisning av mor. Barna hadde opplevd foreldrenes samlivsbrudd, og senere å flytte fra mor til far etter at far – på bakgrunn av utvisningsvedtaket –  fikk medhold i en tvist om den daglige omsorgen. Barna var i en alder hvor atskillelsen fra mor ville være vanskelig å forstå.

Les avgjørelsen i sin helhet