Spørsmål om forkjøpsrett til fast eiendom var forspilt

Dommere: Indreberg, Tjomsland, Stabel, Webster, Schei

Elna Bjørnestøl hadde på grunnlag av et skifteskjøte fra 1960 forkjøpsrett til en fritidseiendom på Sørlandet ”til takstpris”. Eiendommen ble i 2002 solgt for 3,7 millioner kroner, og selger forutsatte at Bjørnestøl måtte betale kjøpesummen hvis hun skulle gjøre forkjøpsretten gjeldende. Hun krevde imidlertid å overta eiendommen for 2,6 millioner kroner, og at løsningssummen måtte fastsettes ved skjønn hvis ikke det ble akseptert. Hun forbeholdt seg imidlertid rett til ikke å innløse eiendommen dersom løsningssummen skulle bli høyere enn 2,6 millioner kroner. Selgeren svarte at dette forbeholdet måtte ha som konsekvens at løsningstilbudet ikke var gyldig fremsatt.

Skjønn ble avholdt. På grunnlag av forhistorien ble klausulen tolket slik at løsningssummen skulle være lavere enn markedspris. Den ble satt til 3 millioner kroner, og Bjørnestøl bestemte seg for å bruke forkjøpsretten.

Kjøperen av eiendommen tok imidlertid ut stevning mot Bjørnestøl med påstand om at hun ikke hadde rett til å overta eiendommen. Kjøperen anførte at Bjørnestøls forkjøpsrett ble forspilt da hun tok forbehold om å vente med å binde seg til løsningssummen var endelig fastsatt. Bjørnestøl fikk medhold i tingretten og lagmannsretten, men Høyesterett kom til motsatt resultat. Med støtte i løysingslovas system og forarbeider, rettspraksis og juridisk teori, kom Høyesterett til at det generelle utgangpunkt ved forkjøpsretter er at den berettigete ikke kan vente å se hva løsningssummen blir, før hun bestemmer seg for om hun vil bruke forkjøpsretten. En slik adgang hadde ikke her tilstrekkelig støtte i stiftelsesgrunnlaget til å slå gjennom overfor dette utgangspunktet.

Les avgjørelsen i sin helhet