Spørsmål om grensen mellom ran og utpressing, medvirkning og straffutmåling
Høyesteretts dom, 29.10.2009, HR-2009-02056-A, (sak nr. 2009/829), straffesak, anke over dom
A (advokat Erling O. Lyngtveit) og B (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet
Straffeloven §§ 267 og 266
Dommere: Webster, Indreberg, Bårdsen, Sverdrup, Tjomsland
De domfelte hadde forsøkt å inndrive narkotikagjeld ved hjelp av grove trusler. De fornærmede hadde ikke penger på seg, og inndrivelsen ble ikke fullført, ettersom de fornærmede gikk til politiet i stedet for å betale. Spørsmålet for Høyesterett var om forholdet var ran etter straffeloven § 267 annet ledd eller utpressing etter straffeloven § 266. De domfelte anførte at for å kunne dømmes for ran, må det være en viss tidsmessig nærhet mellom truslene og den tapsbringende handlingen (utbetalingen av pengene). Av ordlyden i de to bestemmelsene fremgår det imidlertid at det er tvangens grovhet som er avgjørende for sondringen, ran er forbeholdt de grovere tilfellene. Anførselen førte ikke frem.
Høyesterett behandlet også spørsmål om medvirkning til trusler med skytevåpen. Den ene domfelte hadde bedt den andre opptre som ”torpedo”. ”Bestilleren” var ikke klar over at ”torpedoen” var bevæpnet, men da torpedoen truet med pistolen, tok ikke ”bestilleren” avstand fra truslene og han måtte anses få å ha medvirket.
De domfelte hadde anket over straffeutmålingen. Høyesterett fant at lagmannsretten hadde lagt til grunn en noe strengere straff enn det som hadde støtte i rettspraksis. Straffen for ”bestilleren”, som også fikk straff for et narkotikaforhold og et tilfelle av legemsfornærmelse, ble satt til fengsel i 3 år og ni måneder. Straffen for ”torpedoen” ble satt til fengsel i 3 år.