Straffutmåling ved overtredelse av straffeloven § 195 første straffalt. og § 197

Dommere: Flock, Skoghøy, Gussgard, Bruzelius, Stabel, Øie, Endresen, Indreberg, Bårdsen, Webster, Schei

Saken gjaldt straffutmåling ved overtredelse av straffeloven § 195 første straffalternativ og § 197, seksuell omgang med egen datter under 14 år. Det prinsipielle spørsmålet for Høyesterett i storkammer var om uttalelser om et vesentlig forhøyet straffenivå i forarbeidene til lov 19. juni 2009 nr. 74 skulle tillegges vekt for handlinger begått før denne loven ble vedtatt.

Domfelte var i tingretten dømt til fengsel i ett år og ni måneder. Flertallet i lagmannsretten viste til disse forarbeidsuttalelsene og fastsatte straffen til fengsel i to år.

Flertallet på 10 dommere i Høyesterett i storkammer tok domfeltes anke over straffutmålingen til følge. Flertallet bemerket at disse lovforarbeidene inneholdt uttalelser om til dels betydelige skjerpelser i straffenivået, i det vesentlige for seksuallovbrudd og voldsforbrytelser, og at forarbeidene gikk langt i å gi detaljerte retningslinjer for straffutmålingen. Når straffeloven av 2005 trer i kraft, plikter domstolene å legge til grunn det straffenivået som på denne måten var kommet til uttrykk.

Spørsmålet i saken var om uttalelsene også skulle tillegges betydning ved straffutmåling for straffbare handlinger begått før 2009-loven ble vedtatt. Flertallet reiste spørsmål om man i tilfelle ville bevege seg inn i et område hvor de hensyn som lå bak Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 måtte tillegges vekt. Under henvisning til Rt. 2001 side 1647 ga flertallet uttrykk for at lovgivernes uttalelser om skjerpet straffenivå ikke kunne tillegges selvstendig vekt ved utmåling av straff for handlinger begått før 2009-loven ble vedtatt. Det måtte følgelig være riktig å ta utgangspunkt i dagens straffenivå. Dette nivået hadde skrittvis beveget seg i retning av strengere straff. Denne utviklingen burde fortsette.

Loven fra 2009 sluttførte den spesielle delen av straffeloven av 2005 og ville etter det opplyste tidligst tre i kraft 1. januar 2012. For straffbare handlinger som ble begått i perioden etter vedtakelsen i 2009 og frem til ikrafttredelsen gjorde ikke hensynene bak tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 seg gjeldende med samme tyngde som for handlinger begått før loven ble vedtatt. Men dette hensynet tilsa likevel at domstolene var varsomme med straffskjerpelser i for store sprang. Flertallet uttalte på den bakgrunn at ”utviklingen mot et strengere straffenivå på de aktuelle rettsfeltene bør forsterkes for handlinger som skal avgjøres etter straffeloven av 1902, men som er begått etter at 2009-loven ble vedtatt”.

Ved utmålingen av straffen uttalte flertallet at en passende straff etter dagens straffenivå ville være fengsel i omkring to år. Da saken hadde ligget ubehandlet hos påtalemyndigheten i nesten ett år, ble straffen fastsatt til fengsel i ett år og ni måneder.

Mindretallet – Skoghøy – viste til at lovgiveruttalelsene ved lovvedtaket i 2009 bare følger opp synspunkter som lovgiverne tidligere har gitt uttrykk for. Han mente at uttalelsene må tillegges vekt som uttrykk for samfunnets alminnelige rettsoppfatning. Dette gjelder også ved straffutmåling etter gjeldende straffelov. Den beskyttelse Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 gir, er knyttet til strafferammene. Når lovgiverne har gitt uttrykk for at det nye nivå skal etableres med en gang, og det ikke finnes rettslige hindringer for dette, må domstolene etter hans mening følge lovgivernes syn.

Les avgjørelsen i sin helhet