Om anvendelsen av straffeloven § 229
Høyestertts dom, 16.10.2009, HR-2009-01969-A, (sak nr. 2009/1316), straffesak, anke over dom
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Torstein Hevnskjel)
Dommere: Coward, Tønder, Bårdsen, Sverdrup, Gussgard
Spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten hadde anvendt loven uriktig når den hadde dømt for overtredelse av andre, ikke første, straffalternativ i straffeloven § 229 om legemsbeskadigelse. Hvis subsumsjonen ble endret, oppstod også spørsmålet om betydningen for straffutmålingen.
I tingretten var A dømt for overtredelse av straffeloven § 229 andre straffalternativ og § 326 nr. 1 til fengsel i 90 dager, av det 60 dager betinget. Etter anke fra ham opprettholdt lagmannsretten domfellelsen etter § 229 andre straffalternativ, men satte straffen noe ned, til fengsel i 60 dager, av det 40 dager betinget.
As anke til Høyesterett over lovanvendelsen førte frem. Lagmannsrettens bestemmende mindretall hadde ikke funnet det bevist at han hadde voldt det ankelbruddet som førte til at vilkåret etter andre straffalternativ i § 229 var oppfylt – arbeidsudyktighet i minst to uker. Han kunne da bare dømmes etter første straffalternativ.
A var bare 17 år og 5 måneder på gjerningstiden. Etter rettspraksis er imidlertid den helt klare hovedregelen en viss ubetinget fengselsstraff for slik gatevold som det her gjaldt, også når gjerningspersonen er meget ung. Høyesterett uttalte at ubetinget fengselsstraff da var vanskelig å unngå, men reduserte straffen til fengsel i 50 dager, derav 36 dager betinget.