To tilfeller av domfellelse for grov utroskap

Dommere: Skoghøy, Stabel, Indreberg, Endresen, Gussgard

Saken gjaldt to tilfeller av domfellelse for grov utroskap – straffeloven § 276, jf. § 275. Anken rettet seg i første rekke mot lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling – mangelfulle domsgrunner.

A hadde for det første som assisterende banksjef i ------banken ASA under en reise til London i 1999 mottatt kr 150 000 fra en kunde, som drev virksomhet innen befraktning av blant annet sement og papirvarer med skip. Lagmannsretten hadde under dissens fra én meddommer lagt til grunn at A i egen vinnings hensikt hadde mottatt beløpet til egen bruk, og at dette ikke for noen del utgjorde vederlag/honorar for rådgivningsvirksomhet. Selv om det ikke var grunnlag for å bygge på at utbetalingen førte til noen konkret fordel for bankkunden, hadde lagmannsrettens flertall funnet at forholdet kunne straffes som utroskap, idet A ved å motta beløpet handlet i strid med bankens interesser.

For det andre hadde A i 2001 av en forsikringsutbetaling til den samme bankkunden på USD 700 000 som skulle gå til ekstraordinær nedbetaling av pantelån, frigitt USD 200 000. Lagmannsretten hadde under dissens fra den samme meddommer lagt til grunn at A ved frigivelsen hadde gått utover sine fullmakter og påført banken en uforsvarlig tilleggsrisiko. Etter flertallets oppfatning hadde han handlet i den hensikt å skaffe bankkunden en uberettiget vinning. Det at ”A mente at utbetalingen var i bankens interesse” idet den kunne forhindre at det ble tatt arrest i kundens skip for sjøpantberettigede krav, var etter flertallets oppfatning ikke til hinder for at handlingen kunne straffes som forsettlig utroskapshandling.

Høyesterett forkastet enstemmig domfeltes lovanvendelses- og saksbehandlingsanke. Det ble lagt til grunn at det ikke er noe vilkår for domfellelse for utroskap at prinsipalen er påført skade eller at giveren har forventet en gjenytelse. Ved at en ansatt i strid med sine forpliktelser overfor sin arbeidsgiver mottar en gave fra en forretningsforbindelse, setter vedkommende seg i et avhengighets- eller tilknytningsforhold til forretningsforbindelsen, og dette innebærer derfor i seg selv at vedkommende handler mot arbeidsgiverens interesser.

Uttalelsen fra lagmannsrettens flertall om at det at ”A mente at utbetalingen var i bankens interesse”, ikke hindret forsett, fremstod isolert sett som noe uheldig. Uttalelsen inngikk imidlertid i en sammenheng som viste at flertallet hadde bygd på et riktig forsettsbegrep. Dersom en arbeidstaker i strid med sine forpliktelser overfor arbeidsgiveren i den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning setter seg i et avhengighets- eller tilknytningsforhold til en tredjeperson eller utsetter arbeidsgiveren for skade eller risiko, vil det at arbeidstakeren mener at hans handling i et større perspektiv vil være til gagn for arbeidsgiveren, ikke være til hinder for at handlingen straffes som forsettlig utroskap.

Lagmannsretten hadde satt straffen til fengsel i sju måneder, hvorav 90 dager ble gjort betinget. Selv om det ble lagt vekt på tidsforløpet, fant Høyesterett det klart at straffen ikke var for streng.

Les avgjørelsen i sin helhet