Spørsmål om lagmannsrettane må grunngi avgjerder om ikkje å gi samtykke til ankehandsaming når kravet til ankesum ikkje er innfridd

Dommarane: Endresen, Øie, Bårdsen

Saka gjaldt spørsmålet om lagmannsrettane må grunngi avgjerder om ikkje å gi samtykke til ankehandsaming når kravet til ankesum (125 000 kroner) ikkje er innfridd, jf. tvistelova § 29-13 første ledd.

Saka gjaldt erstatning etter bruktbilkjøp. Lagmannsretten hadde ikkje gitt noka grunngiving for ankenektinga ut over å gi att vilkåra for samtykke i lova. Høgsteretts ankeutval kom til at dette ikkje var nokon feil. Det blei vist til at avgjerder etter tvistelova § 29-13 første ledd blir gjorde ved vedtak, og at utgangspunktet etter tvistelova derfor er at det ikkje gjeld krav om grunngiving.

At Høgsterett ved storkammeravgjerd 18. september 2009 hadde slått fast at ankenektingar etter § 29-13 andre ledd alltid må grunngivast, kunne ikkje føre til noko anna resultat. Den avgjerda bygde på ei samanlikning med det grunngivingskravet som gjeld for ankenektingar etter straffeprosesslova § 321 andre ledd. For vedtak etter tvistelova § 29-13 første ledd fann ankeutvalet det naturleg å samanlikne med vedtak etter straffeprosesslova § 321 første ledd, som ikkje er underlagt noko generelt krav om grunngiving.

Etter ankeutvalets syn kunne det heller ikkje av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 1 utleiast noka generell plikt til å grunngi avgjerder etter tvistelova § 29-13 første ledd.

Ankeutvalet peikte likevel på at omsynet til ei forsvarleg sakshandsaming etter forholda vil kunne tilseie at det må leggjast fram ei grunngiving. Det var gjort gjeldande at saka reiste fleire spørsmål av ekstraordinær karakter som talte for ei grunngiving, men etter ankeutvalets syn tilsa dei påpeikte forholda ikkje at lagmannsretten burde ha komme med ei grunngiving. Anken blei derfor forkasta.

Les avgjørelsen i sin helhet