Gyldigheten av Skattedirektoratets vedtak om stadfestelse av avslag på søknad om kompensasjon for merverdiavgift
Høyesteretts dom, 19.02.2010, HR-2010-00313-A, (sak nr. 2009/1434), sivil sak, anke over dom
Staten v/Skattedirektoratet (advokat Henrik E. Kolderup) mot Stiftelsen Utleieboliger i Alta (advokat Torbjørn Saggau Holm)
Dommere: Bårdsen, Tønder, Matheson, Øie, Tjomsland
Saken gjaldt gyldigheten av Skattedirektoratets vedtak om stadfestelse av avslag på søknad fra Stiftelsen Utleieboliger i Alta om kompensasjon for merverdiavgift etter lov 12. desember 2003 nr. 108 (kompensasjonsloven) § 2 første ledd bokstav c.
Stiftelsen Utleieboliger i Alta (UBA) ble opprettet av Alta kommune i 1989, med det formål å rasjonalisere driften av kommunens boligmasse, og med et særlig ansvar for å skaffe boliger til lovpålagte oppgaver i Alta kommune. Etter forespørsel fra kommunen ble aktuelle boliger skaffet til veie, enten ved nybygg eller ved tilpasning av eksisterende eiendommer. Boligene ble leid ut direkte til beboerne, uten innskudd eller lån. Stiftelsens virksomhet var finansiert av leieinntekter og offentlige tilskudd, og hadde ikke noe økonomisk formål.
UBA søkte i mai 2006 om kompensasjon for 6. termin 2005, i hovedsak knyttet til ombygningen av to eiendommer. Ved ombyggingen ble boligene tilrettelagt med livsløpstandard, tilpasset rullestolbrukere og innrettet på heldøgns omsorg. De var tatt i bruk sommeren 2005 av beboere som enten var psykisk utviklingshemmede eller sterkt funksjonshemmede. Samlede kostnader var ca. 5, 8 millioner kroner, eksklusiv merverdiavgift. I tillegg ble krevd kompensasjon for en mindre post knyttet til andre bygg med tilsvarende tjenester. Kompensasjonskravet utgjorde 1 435 175 kroner.
Både tingrett og lagmannsrett kom til at UBA var berettiget til kompensasjon. Det sentrale spørsmål for Høyesterett var om UBA – ved å leie ut tilrettelagte boliger – kunne sies å produsere en helse- eller sosialtjeneste som kommunen var pålagt ved lov, jf. vilkårene for kompensasjonsrett for private, slik disse følger av kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c.
Høyesteretts flertall – dommerne Bårdsen, Øie, Matheson og Tjomsland – la avgjørende vekt på at Alta kommune innenfor rammen av sine plikter etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3 og sosialtjenesteloven § 4-2 hadde valgt å samarbeide med UBA. De aktuelle hjelpetiltakene rettet seg mot psykisk utviklingshemmede og sterkt funksjonshemmede med behov for et tilrettelagt botilbud med heldøgns omsorgstjenester. Tilrettelagte boliger var derfor en integrert del av det tilbudet kommunen ga for å etterleve sine plikter, der botilbud, og hjelpe- og omsorgstiltak var et nødvendig hele. For beboerne fremsto tjenesten som koordinert og samlet, og det måtte da gis rett til kompensasjon.
Mindretallet – dommer Tønder – oppfattet tilbudet om tilrettelagt bolig som en støttefunksjon for kommunens tjenestetilbud, som ikke ga rett til kompensasjon.
Statens anke ble etter dette forkastet, og UBA tilkjent sakskostnader også for Høyesterett.