Gyldigheten av testament

Dommere: Skoghøy, Støle, Falkanger, Indreberg, Schei

Saken gjaldt gyldigheten av testament. Spørsmålet var om testamentsvitnene var inhabile og hvilke konsekvenser det i tilfelle skulle ha, jf. arveloven § 61 andre ledd.

Etter at Elvida Hørven Øie, født 20. mars 1920 i 1983 hadde overtatt boet etter sin avdøde ektefelle i henhold til gjensidig testament, opprettet hun i 1984 et testament hvor den faste eiendom ble testamentert til ”Skjåk kyrkjelyd v/soknerådet”. Som testamentsvitner ble benyttet sognepresten og lederen av menighetsrådet. Da Elvida Hørven Øie døde i 2006, bestred slektsarvingene, som var de to avdøde ektefellenes søsken og barn av søsken, gyldigheten av testamentet. De hevdet at testamentet måtte kjennes ugyldig fordi testamentsvitnene var inhabile etter arveloven § 61 andre ledd.

Både tingretten og lagmannsretten kom til at både sognepresten og lederen av menighetsrådet var omfattet av arveloven § 61 andre ledd andre punktum, men at testamentet likevel var gyldig etter unntaksbestemmelsen i § 61 andre ledd tredje punktum. Slektsarvingene anket til Høyesterett, men Høyesterett forkastet enstemmig anken.

Under henvisning til at det ikke foreligger noe ansettelsesforhold mellom kirkesogn og sogneprest, fant Høyesterett at sognepresten ikke gikk inn under § 61 andre ledd første punktum. Derimot kom Høyesterett til at ikke bare lederen av menighetsrådet, men også sognepresten var inhabil etter § 61 andre ledd andre punktum da sognepresten er lovbestemt medlem av menighetsrådet. Den norske kirke er organisert med kirkesogn som grunnenheter, og i den utstrekning ikke annet er bestemt, opptrer menighetsrådet på kirkesognets vegne og forestår forvaltningen av sognets midler. Avgjørende for om testamentet skulle opprettholdes, ble dermed unntaksbestemmelsen i § 61 andre ledd tredje punktum, som fastsetter at en disposisjon som i utgangspunktet er ugyldig fordi det foreligger en tjenestemessig tilknytning mellom vitne og den tilgodesette, ”likevel [er] gyldig når tilknytningen er fjern og truleg ikkje har hatt noko å seie for innhaldet i testamentet”. På bakgrunn av bestemmelsens formål fant Høyesterett at bestemmelsen ikke kunne forstås slik at fjern tilknytning er et selvstendig vilkår for å opprettholde testamentet. For at bestemmelsen skal nå sitt formål, må den forstås slik at en testamentarisk disposisjon ikke skal kjennes ugyldig dersom det i det enkelte tilfelle blir godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at vitnets tjenestemessige tilknytning til den tilgodesette ikke har virket inn på testamentets innhold.

Ut fra de opplysninger som forelå, fant Høyesterett det klart at den omstendighet at testamentsvitnene var medlemmer av menighetsrådet, ikke kunne ha virket inn på innholdet av testasjonen. Testamentet måtte dermed opprettholdes.

Les avgjørelsen i sin helhet