Spørsmål om et kommunalt sykehjem mot pasientens protest kunne kreve å få skifte sengetøy, utføre kroppsvask mm.

Dommere: Bårdsen, Webster, Stabel, Matheson, Matningsdal

Saken gjaldt spørsmålet om et kommunalt sykehjem mot pasientens protest kunne kreve å få skifte sengetøy, utføre kroppsvask og skifte sårbandasjer på en sterkt pleietrengende pasient, i første rekke for å hindre at blant annet lukten fra avføring og infiserte sår kom i konflikt med hensynet til et forsvarlig arbeidsmiljø for pleierne.

Høyesteretts flertall – dommerne Bårdsen, Matheson og Matningsdal – fremhevet pasientens rett til selvbestemmelse, og at denne også omfatter det å treffe avgjørelser for sin egen helse som fra et faglig ståsted er lite rasjonelle eller sågar direkte skadelige. Samtidig må hensynet til pasientens autonomi nødvendigvis veie mindre der klart uheldige valg også får betydelige negative følger for andre, eller kommer i konflikt med andres rettigheter. Det helserettslige utgangspunkt om selvbestemmelse og samtykke har derfor en rekke begrensninger og unntak. Blant annet kan det også på denne sektoren stilles vilkår, så langt disse har en saklig sammenheng med vedtaket og ikke er uforholdsmessig tyngende.

Ved tilbud om sykehjemsplass vil søkerens reelle valgfrihet ofte være høyst begrenset, og adgangen til å stille vilkår vil være forholdsvis snever. Men det som krevdes fra sykehjemmets side var ikke mer enn at pasienten til en viss grad underla seg alminnelige og faglig funderte rutiner for personlig hygiene, altså forutsetninger direkte knyttet til selve det lovpålagte omsorgstilbudet som ble tilbudt ham. Flertallet viste videre til forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie 14. november 1988 nr. 932 § 4-4, og til at pasientens holdning ga sykehjemmet grunnlag for å si ham opp. Ut fra hans helsetilstand ville imidlertid utskrivning – uten tilbud om tilsvarende pleietilbud annet sted – være uforenlig med kommunens plikter etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1. Utskrivning ville dessuten nokså umiddelbart skape behov for øyeblikkelig – om nødvendig da også tvangsmessig – hjelp, jf. helsepersonelloven § 7. I en slik situasjon var det etter flertallets syn tilstrekkelig grunnlag for sykehjemmet til å gjennomføre det aktuelle minstemål av hygienetiltak.

Høyesteretts mindretall – dommerne Webster og Stabel – var enig med flertallet i at pasienten i dette tilfellet hadde plikt til å akseptere hygienetiltak, men tok ikke stilling til hvor langt plikten gikk. Etter mindretallets syn var det imidlertid ikke hjemmel for å anvende tvang. Det måtte være en lovgiveroppgave å eventuelt gi slik hjemmel.

Les avgjørelsen i sin helhet