Krav om erstatning som følge av nakkeslengstraume etter bilkollisjon

Dommere: Noer, Falkanger, Coward, Webster, Schei

Skadelidte var innblandet i en kjedekollisjon våren 2002, og fikk etter kollisjonen smerter i nakken. Etter hvert ble smertene sterkere, og han fikk også smerter fra andre deler av kroppen. Han fortsatte imidlertid i arbeid i ett og et halvt år etter ulykken, men ble sykmeldt i desember 2003, og har vært helt ervervsufør etter dette.

Høyesterett gjennomgår medisinsk forskning om årsaker til smerteproblemer etter nakkesleng. Til tross for omfattende forskning har det ikke blitt påvist fysisk årsakssammenheng mellom nakkeslengstraumer etter bilkollisjon uten objektive funn, og seinere utvikling av kroniske smerteplager. Det må derfor i det enkelte tilfelle stilles strenge krav for dokumentasjon av årsakssammenheng.

Ved den konkrete vurderingen tok Høyesterett utgangspunkt i de fire vilkår som er oppstilt i rettspraksis for å anse at det foreligger årsakssammenheng. Høyesterett fant imidlertid at det her forelå et atypisk sykdomsforløp, ved at smertene hadde blitt klart forverret og også etter hvert omfattet andre deler av kroppen. Det forelå derfor kun årsakssammenheng mellom ulykken og begrensete nakkeplager. Det dreide seg om lette smerter og lett nedsatt bevegelighet i nakken. Disse plagene var ikke alvorlige nok til at de kunne forklare at skadelidte hadde utviklet et kronisk smertesyndrom og nå var ute av stand til å arbeide.

Dersom utviklingen av smerteplagene skyldtes mer sammensatte årsaker, ut fra en såkalt bio-psyko-sosial forklaringsmodell, var det etter Høyesteretts syn ikke grunnlag for erstatning. Selve ulykken var da en såpass uvesentlig del av årsaksbildet at det ikke var naturlig å knytte ansvar til den.

Les avgjørelsen i sin helhet