Krav om erstatning for inntektstap etter trafikkulykke

Dommere: Matheson, Indreberg, Bruzelius, Tønder, Coward

Saken gjaldt krav om erstatning for inntektstap etter trafikkulykke der skadelidte ikke kan dokumentere å ha hatt inntekter i årene før ulykken. Tingretten frifant forsikringsselskapet for kravet, mens lagmannsretten tilkjente en erstatning på 3 360 000 krkoner. Selskapets anke til Høyesterett over erstatningsutmålingen førte frem.

Skadelidte, A, hadde drevet som rytter og hestetrener hele sitt yrkesaktive liv. Fra 1989 og til han ble uføretrygdet i en alder av 59 år som følge av bilulykke i 2000, hadde han drevet et stutteri i X sammen med sin ektefelle.

Av As lignings- og regnskapstall helt tilbake til 1973 fremgikk at han knapt i noe år hadde hatt pensjonsgivende inntekt. Driften av stutteriet hadde også i alle år gitt negative resultater uten mulighet for uttak av lønn. Videre viste en fremlagt revisorrapport at virksomheten, som var betydelig belånt,  heller ikke kunne gi overskudd i fremtiden ettersom kostnadene vedvarende lå an til å ville overstige de inntekter stutteriet kunne generere gjennom As arbeidsinnsats.

Høyesterett pekte i dommen på at det erstatningsrettslige utgangspunktet er at økonomisk tap skal vurderes ut fra en differansebetraktning, det vil si differansen mellom skadelidtes økonomiske stilling før og etter skaden. Bare de inntekter som overgår utgiftene til inntektens ervervelse, er erstatningsmessige. Videre ble det pekt på at det er skadelidte som har bevisbyrden for sitt økonomiske tap. Dersom tapet som kreves kompensert, er større enn det tapet som følger av nivået på tidligere inntekter, skjerpes beviskravet, jf. Rt. 2003 side 338. Ytterligere ble det pekt på at det i utgangspunktet er de opplysninger som fremgår av skadelidtes lignings- og regnskapstall, som skal legges til grunn når vedkommendes økonomiske situasjon før skaden skal fastlegges. 

Høyesterett kom, med utgangspunkt i de historiske inntektsforhold og i de negative inntektsprognosene, til at det ikke var sannsynliggjort at As fremtidige inntektspotensial ville ha oversteget verdien av de ytelser han faktisk mottar (uførepensjon) etter skaden, med tillegg av ubenyttede deler av forsikringsselskapets á konto utbetalinger og det han med sin restarbeidsevne kan tenkes å tjene. Høyesterett kunne derfor ikke se at han – ut over en merutgiftserstatning som var gjort opp – ville lide noe økonomisk tap som følge av ulykken.

Høyesterett antok dessuten at A ut fra sin utdanning, praksis og alder ville hatt svært begrensede muligheter på det alminnelig arbeidsmarked som 60-åring da uførheten ble endelig. Høyesterett kunne ikke se at det var sannsynligjort at han ved å søke ansettelse fremfor fortsatt drift av stutteriet, ville kunne ha oppnådd en inntekt som var større enn de ytelser han mottar etter skaden med tillegg av sin restarbeidsevne.

For så vidt gjaldt As sakskostnader til egen prosessfullmektig, fant Høyesterett grunn til å informere om tvistelovens § 3-8.

Les avgjørelsen i sin helhet