Lovanvendelse og straffutmåling ved grov narkotikaforbrytelse der domfelte har følt seg hardt presset til å opptre som kurér

Dommere: Matheson, Endresen, Normann, Øie, Bruzelius

Saken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen ved grov narkotikaforbrytelse der domfelte har følt seg hardt presset til å opptre som kurér ved innførsel av kokain.

Tre polakker hadde under forespeiling om arbeid i bygningsbransjen i Nederland, etter ankomsten i Rotterdam i stedet blitt truet til å smugle narkotika ved å svelge et stort antall kapsler med kokain. De ble etter inntaket kjørt til en lufthavn i Belgia og satt på et fly til Warszawa med instruks om å reise videre til Norge den påfølgende morgenen. De tre ble imidlertid tatt i tollen ved Sandefjord lufthavn Torp og senere satt under tiltale.

Lagmannsretten bedømte i likhet med tingretten, truslene de tre hadde vært utsatt for som så alvorlige at inntaket av kapslene og reisen fra Belgia til Warzsawa var en straffri handling etter nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47. Lagmannsretten kom imidlertid, i likhet med tingretten, til at det etter ankomsten i Warszawa oppstod en reell mulighet for å avbryte transportoppdraget og søke beskyttelse, selv om situasjonen ennå var vanskelig. Den enkelte ble dømt for innførsel av det kvantum vedkommende hadde svelget, og for medvirkning til det kvantum de to andre hadde båret i seg. Straffen ble på grunn av tvangselementet de tiltalte hadde opplevd, satt til fengsel i 2 år og 2 måneder. Dette er omlag 1 år og 7 måneder under normalnivået for et tilsvarende kvantum. En av de domfelte anket til Høyesterett over lovanvendelsen under medvirkningsansvaret og over straffutmålingen.

Høyesteretts flertall kom til at tvangselementet – som etter ankomsten i Warszawa altså ikke hadde slik styrke at det forelå nødrett – ikke var til hinder for at domfelte ut fra konkrete forhold kunne dømmes for medvirkning. Uttalelse om normen for psykisk medvirkning. Flertallet kom til at straffereaksjonen for ikke å benytte en mulighet til å komme ut av et straffbart forhold man i utgangspunktet er presset til, måtte være merkbar, og at lagmannsretten ut fra sakens spesielle karakter, hadde foretatt en passende straffereduksjon. Flertallet kom likevel til at 8 måneder av straffen på 2 år og 2 måneders fengsel kunne gjøres betinget.

Én dommer dissenterte. Det press de domfelte var utsatt for etter ankomsten i Warszawa, beskrev en situasjon der måten de hadde forholdt seg på overfor hverandre ikke kunne være tilstrekkelig til at de hadde styrket hverandres forsett. Deler av lagmannsrettens begrunnelse for å straffe for medvirkning, etterlot tvil om det var foretatt en riktig rettsanvendelse. Mindretallet gikk derfor inn for at dommen måtte oppheves. Under straffutmålingen stemte mindretallet under henvisning til sin oppfatning av allmennprevensjonens begrensede betydning i foreliggende sak, for en straff av fengsel i 10 måneder.

Les avgjørelsen i sin helhet