Spørsmål om straffansvar for overtredelse av kulturminneloven § 27
Høyesteretts dom, 28.10.2010, HR-2010-01834-A, (sak nr. 2010/909), straffesak, anke over dom
A AS mfl. (advokat Egil Horstad) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland)
Dommere: Bruzelius, Tønder, Matheson, Møse, Schei
Saken gjaldt spørsmålet om straffansvar for overtredelse av kulturminneloven § 27, jf. §§ 3 og 6 i forbindelse med anlegg av en midlertidig anleggsvei i et automatisk vernet kulturminne..
Saken har tidligere vært behandlet av Høyesterett, se Rt. 2008 side 1180. Den gangen gjaldt spørsmålet overtredelse av plan- og bygningsloven 1985 § 110 første ledd nr. 2. Høyesterett la den gangen til grunn at tiltaket var søknadspliktig. I begrunnelsen ble vektlagt at veien var lagt i et fredet område. Lagmannsrettens frifinnende dom med ankeforhandling ble opphevet. Lagmannsretten opphevet tingrettens dom. Påtalemyndigheten tok deretter ut tiltale for overtredelse av kulturminnelovens forbudsbestemmelse i tillegg til plan- og bygningsloven.
Både tingretten og lagmannsretten kom denne gangen til at det forelå overtredelse av kulturminneloven og plan- og bygningsloven 1985. I begge disse instanser ble det lagt til grunn at det automatisk fredete kulturminnet inkluderte en fem meter bred sikringssone etter kulturminneloven § 6 annet ledd. Dette ble bestridt av de ankende parter for Høyesterett som mente at kulturminneområdets grenser var fastsatt særskilt etter § 6 første ledd annet punktum. De ankende parter innrømmet imidlertid at noe av anleggsveien var blitt etablert innenfor kulturminnets fastsatte grense.
Høyesterett kom til at det her var fastsatt en sikringssone etter § 6 første ledd, og at veianlegget bare berørte en mindre del av området. Lagmannsretten hadde således på dette punkt bygget på en uriktig lovforståelse. Men etter Høyesteretts syn rammer forbudsbestemmelsen i kulturminneloven § 3 ethvert inngrep innenfor et kulturminnes grenser så lenge det ikke foreligger tillatelse etter lovens § 8.
På grunn av at lagmannsretten hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av det aktuelle kulturminnets sikringssone, fant Høyesterett grunn til å vurdere om dette ville ha betydning for domfellelsen etter plan- og bygningsloven 1985. Lovens § 85 inneholder krav om at et midlertidig anlegg ikke må medføre ”vesentlige ulemper for omgivelsene” for at anlegget skal være unntatt fra søknadsplikten i § 93. Høyesterett mente imidlertid at også begrensete inngrep innenfor grensene til et automatisk fredet kulturminne, ville være til slik ulempe.
Anførsler om unnskyldelig rettsvillfarelse førte heller ikke frem.