Straffutmåling i narkotikasak. Det sentrale spørsmål i saken var hvilken betydning det skal ha at det gikk meget lang tid før det straffbare forhold ble pådømt
Høyesteretts dom 22.12.2010, HR-2010-02211-A, (sak nr. 2010/1242), straffesak, anke over dom
A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde)
Dommere: Endresen, Sandberg, Matheson, Utgård, Coward
Saken gjaldt straffutmåling i narkotikasak. Det sentrale spørsmål i saken var hvilken betydning det skal ha at det gikk meget lang tid før det straffbare forhold ble pådømt.
A ble pågrepet 20. desember 2000 etter at det ved spaning ble avdekket at han overleverte 2 kilo amfetamin til en mottaker. I forbindelse med pågripelsen ble det også funnet et kontantbeløp hos ham i størrelsesorden 100 000 kroner, som ble beslaglagt. For dette er han dømt for grov narkotikaforbrytelse og grovt heleri. Oslo tingrett satte straffen til fengsel i 4 år, som i sin helhet ble gjort betinget. Ved Borgarting lagmannsretts dom 5. februar 2010 ble straffen satt til fengsel i 3 år og 9 måneder. 2 år og 9 måneder av straffen ble gjort betinget.
Saken mot A kom først til pådømmelse ved Oslo tingretts dom 4. mai 2009. Bakgrunnen for at saken ikke ble pådømt tidligere, var primært knyttet til at det ble ansett sterkt ønskelig å fremme saken samlet for A og en medtiltalt. Denne befant seg i lengre perioder i utlandet, blant annet sonet han en lengre narkotikadom i Sverige. Det var ellers lite utfyllende opplysninger i saken om hvilken reell mulighet påtalemyndigheten hadde hatt til å fremme saken tidligere. Det var imidlertid på det rene at ingen del av forsinkelsen kunne belastes den tiltalte.
Høyesterett fant på denne bakgrunn ikke grunn til å ta stilling til om tidsforløpet innebar at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1. Den betydning tidsmomentet må få ved straffutmålingen, er vel forankret i norsk straffutmålingspraksis. Ved Høyesteretts behandling var det gått 10 år fra de straffbare handlinger ble begått. Den tiltalte var tidligere ustraffet, og hadde i de 10 år som var gått, ikke gjort seg skyldig i nye straffbare handlinger.
Høyesterett kom til at også straffens lengde måtte reduseres som følge av den tid som var gått, og fastsatte straffen til fengsel i 2 år og 9 måneder. Da hverken individualpreventive eller allmennpreventive hensyn tilsa soning av straff etter så lang tid, ble den delen av straffen som ikke kunne anses sonet ved utholdt varetekt, 2 år og 6 måneder, gjort betinget.