Saken gjelder ny behandling av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse etter gjenåpning

Dommere: Øie, Tønder, Møse

Saken gjaldt ny behandling av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse etter gjenåpning, og reiste særlig spørsmål om rettskraftsreglene stenger for at Høyesterett kan omgjøre en annen avgjørelse i sakskomplekset som Gjenopptakelseskommisjonen har avslått å gjenåpne.

I storkammerdom av 12. oktober 2010 (HR-2010-1703-S) kom Høyesterett til at kommisjonens avslag på As gjenåpningsbegjæring var ugyldig. Kommisjonen tok deretter til følge gjenåpningsbegjæringen, men bare for så vidt gjaldt Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 31. mai 2007, som forkastet anke over lagmannsrettens ubegrunnede beslutning om delvis ankenektelse, og ikke for så vidt gjaldt kjæremålsutvalgets beslutning av 1. august 2007, som nektet fremmet anke over lagmannsrettens dom. Kommisjonen sendte deretter saken til Høyesterett for ny behandling.

Høyesteretts ankeutvalg besluttet – i tråd med storkammeravgjørelsen å oppheve lagmannsrettens ubegrunnede ankenektelse. Forsvareren hadde imidlertid anført at også lagmannsrettens dom i saken måtte oppheves, og at dette kunne skje ved at ankeutvalget først omgjorde kjæremålsutvalgets beslutning av 1. august 2007 om å nekte fremmet anke over lagmannsrettens dom. Spørsmålet var om Høyesterett hadde i behold sin omgjøringsadgang etter straffeprosessloven § 323 i.f.

Ankeutvalget påpekte at omgjøring normalt ville være utelukket fordi omgjøringsbegjæringen var fremmet for sent, jf. blant annet Rt. 2009 side 955, og ankeutvalget fant at Rt. 2009 side 252 ikke tilsa noen annen løsning, da den avgjørelsen gjaldt en sak som ikke var rettskraftig avgjort. Forsvareren anførte at både regler om rettskraft og trinnhøyde gjorde det nødvendig med omgjøring før lagmannsretten kunne foreta en fornyet ankeprøving etter straffeprosessloven § 321, men dette førte ikke frem. Ankeutvalget påpekte blant annet at ved delvis gjenåpning beholder den eldre dom sin rettskraft for de deler som ikke er gjenåpnet, men slik at dommen ikke står i veien for en eventuell ny straffutmåling. Forsvareren anførte også at det ut fra sammenhengen mellom sakens ulike deler var nødvendig med omgjøring. Ankeutvalget uttalte at sammenhengen mellom det eller de forhold den delvise ankenektelse gjelder og den øvrige del av en sak, vil være et sentralt vurderingstema ved spørsmålet om i hvilken ustrekning saken skal gjenåpnes, men at det ligger til Gjenopptakelseskommisjonen å avgjøre spørsmålet. Om adgangen til å overprøving av kommisjonens avgjørelser viste ankeutvalget til storkammerdommens redegjørelse. Ankeutvalget konkluderte etter dette med at det ikke hadde adgang til å omgjøre den aktuelle beslutningen fra kjæremålsutvalget, og avviste derfor omgjøringsbegjæringen.

Ankeutvalget kom videre til at når lagmannsrettens beslutning om ankenektelse ble opphevet etter at saken var gjenåpnet, måtte ankeutvalget utpeke en lagmannsrett med tilgrensende rettskrets til å foreta den fornyede ankesiling. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 400 første ledd var riktignok ikke direkte anvendelig, men burde anvendes analogisk i slike tilfelle, jf. Rt. 2009 side 77 og Rt. 2009 side 1150. Den opphevede beslutningen var avsagt av Borgarting lagmannsrett, og ankeutvalget utpekte Eidsivating lagmannsrett.

Les avgjørelsen i sin helhet