Saken gjaldt rett til å stå i stilling ved tvist om gyldigheten av en bedriftsfastsatt aldersgrense

Dommere: Noer, Falkanger, Skoghøy, Endresen, Gjølstad

Saken gjelder rett til å stå i stilling ved tvist om gyldigheten av en bedriftsfastsatt aldersgrense.

A måtte fratre stillingen hos sin arbeidsgiver fordi hun hadde nådd virksomhetens internt fastsatte aldersgrense på 67 år. Hun gikk til sak om gyldigheten av aldersgrensen, og anførte at hun hadde rett til å stå i stillingen mens saken pågikk i medhold av arbeidsmiljøloven § 15-11. Hun anførte videre at det ville være i strid med reglene om aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven  å frata arbeidstaker retten til å stå i stillingen i slike tilfelle, jf. §§ 13-1 første ledd og 13-3 annet ledd.

Høyesterett kom til at ordlyden i § 15-11 tilsa at arbeidstakere ikke hadde rett til å stå i stilling ved tvist om et arbeidsforhold som var avsluttet på grunn av oppnådd aldersgrense. Også uttalelser i forarbeidene til de nye bestemmelsene om fratreden ved aldersgrenser i arbeidsmiljøloven § 15-13 a, tydet på at det var lovgivers syn at retten til å stå i stilling ikke skulle gjelde ved tvist om fratreden ved oppnådd aldersgrense. Høyesterett sa seg enig i at Reelle hensyn kunne tale for en annen løsning, men det var saklige grunner for å behandle denne typen opphør av arbeidsforhold annerledes enn oppsigelser. Høyesterett kunne derfor ikke se at regelen var i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven § 13‑1, jf. § 13-3. Den løsningen som var valgt, måtte ligge innenfor den skjønnsmarginen som lovgiver har ved vurderingen av om formålene som begrunner forskjellsbehandling er tungtveiende nok.

Les avgjørelsen i sin helhet