Saken gjelder norsk domsmyndighet og midlertidig avgjørelse i sak om foreldreansvar

Dommere: Øie, Falkanger, Kallerud, Noer, Tjomsland

Saken gjelder norsk domsmyndighet og midlertidig avgjørelse i sak om foreldreansvar.

Tvisten var mellom to foreldre som hadde vært samboere i mange år, men som flyttet fra hverandre før barnet ble født. Barnet hadde hele tiden bodd sammen med moren, som hadde foreldreansvaret alene. Faren hadde hatt samvær med barnet. I 2010 flyttet moren med datteren til Australia uten å varsle faren på forhånd, slik hun pliktet etter barneloven §§ 42 og 46. Faren fremmet midlertidig begjæring med påstand om å ha del i foreldreansvaret frem til rettskraftig dom, og tok ut stevning med krav om å ha del i foreldreansvaret, samt at barnet skulle bo fast hos ham og ha samvær med moren.

Hovedspørsmålet for Høyesterett var om brudd på pliktene etter barneloven §§ 42 og 46 til å varsle den samværsberettigede om flytting med barnet til utlandet, gjør at barnet fortsatt skal anses som bosatt i Norge i relasjon til reglene om domsmyndighet i barneloven § 82 første ledd bokstav b. Høyesterett besvarte dette spørsmålet bekreftende.

Om utgangspunktet for vurderingen av spørsmålet om foreldreansvar, uttalte Høyesterett at når et samboerforhold er opphørt før barnet ble født, skal det foretas en totalvurdering av hva som er til barnets beste uten å ta utgangspunkt i en hovedregel om felles foreldreansvar.

Les avgjørelsen i sin helhet