Dommere: Bårdsen, Akerlie, Møse, Utgård, Skoghøy

Saken gjaldt oppreisningserstatning i forbindelse med hjerneskade hos en knapt fem måneder gammel gutt. Det var særlig spørsmål om faren – ved ikke å informere helsepersonell om at han hadde mistet sønnen i gulvet – hadde ”voldt” skaden, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a. Det var også spørsmål om hvilken oppreisningserstatning som var rimelig.

B hadde vært alene med sønnen A, født 5. november 2007. Han mistet gutten fra ca. en meters høyde i et betonggulv, med hodet først. A fikk indre blødninger i hodet, som i løpet av noen dager førte til en alvorlig og varig hjerneskade, med vesentlig nedsatt kognitiv funksjon og stor utviklingsforstyrrelse – ledsaget av cerebral parese og epilepsi. B opplyste ingen om hva som hadde skjedd. Det var på det rene at skaden kunne ha vært avverget dersom faren umiddelbart hadde varslet helsepersonell om fallet.

B ble dømt for overtredelse av straffeloven § 242, jf. § 243 – brudd på hjelpeplikten – av både tingretten og lagmannsretten. Han ble også ilagt fullt ansvar etter reglene om barneerstatning i skadeserstatningsloven § 3-2 a. Lagmannsretten fant imidlertid ikke grunnlag for å tilkjenne A oppreisningserstatning. Lagmannsrettens lovanvendelse på dette punktet ble anket, og anken førte frem. Høyesterett fastsatte oppreisningserstatningen til 300 000 kroner. Det ble særlig vist til skaden og farens handlemåte. Uttalelser om oppreisningsansvarets formål og om ansvaret for unnlatelser.

Les avgjørelsen i sin helhet