Saken gjelder spørsmål om en pasient har rett til å klage over pålegg rettet til hans lege om utlevering av pasientjournal
Høyesteretts dom, 08.11.2011, HR-2011-02072-A, (sak nr. 2011/944), sivil sak, anke over dom
Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (advokat Fanny Platou Amble) mot A (advokat Rune Østgård)
Dommere: Normann, Stabel, Indreberg, Arnesen, Matningsdal
Saken gjelderspørsmål om en pasient har rett til å klage over pålegg rettet til hans lege om utlevering av pasientjournal, jf. forvaltningsloven § 28.
NAV Kontroll Midt-Norge (NAV Kontroll) påla 14. mai 2007 lege Sjur Agdestein å utlevere ”fullstendige journalopplysninger” om tolv navngitte pasienter for et nærmere angitt tidsrom, deriblant A (A). Pålegget ble gitt med hjemmel i folketrygdloven § 21-4 som ledd i kontroll med Agdesteins virksomhet. Han påklaget pålegget til Arbeids- og velferdsdirektoratet, som besluttet ikke å ta klagen til følge.
A påklaget det samme pålegget. Han gjorde gjeldende at utleveringspålegget var et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2. NAV Kontroll avviste klagen. Klage over avvisningsvedtaket førte heller ikke frem. Saken ble deretter brakt inn for Sivilombudsmannen, som konkluderte med at ”[p]ålegget fremstår som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og må anses som et enkeltvedtak som kan påklages av dem”.
A tok deretter ut søksmål for tingretten, som kom til samme resultat som Sivilombudsmannen. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet anket til lagmannsretten som forkastet anken. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har anket til Høyesterett over rettsanvendelsen.
Høyesterett kom til at anken måtte tas til følge. Utleveringspålegget var en prosessledende avgjørelse som inngikk som ledd i en undersøkelsessak mot legen. I den saken var temaet om legen hadde gjort seg skyldig i et regelbrudd som kunne gi grunnlag for en reaksjon mot ham. Høyesterett viste til at det følger av forvaltningslovens forarbeider at det går et skille mellom prosessledende avgjørelser og enkeltvedtak, og at prosessledende avgjørelser normalt ikke kan påklages.
Høyesterett uttalte videre at selv om det unntaksvis kan være grunnlag for å betrakte prosessledende avgjørelser som enkeltvedtak, forelå det ikke reelle hensyn som tilsa at dette var tilfellet her. Selv om pasienten har et sterkt beskyttelsesverdig behov for å forhindre spredning av personopplysninger, er dette vernet ikke absolutt, jf. pasientrettighetsloven § 3-6. Pasientens krav på at det bevares taushet om opplysninger i hans journal, rakk ikke lenger enn det som følger av lovgivningen om taushetsplikt – likevel slik at opplysningene ikke spres utenfor den krets lovgiver har åpnet for, men innenfor et lukket system. Dette tilsa at pålegget ikke var bestemmende for As rettigheter, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a jf. bokstav b.