Spørsmål om lagmannsrettens skjønnsgrunner var mangelfulle ved fastsettelse av vederlag for ekspropriasjon av husmannsplass
Høyesteretts dom, 30.03.2011, HR-2011-00673-A, (sak nr. 2010/1771), sivil sak, anke over dom
Løvenskiold-Vækerø Carl Otto Løvenskiold (advokat Bjørn Stordrange) mot staten v/Landbruks- og matdepartementet (advokat Christian H.P. Reusch)
Dommere: Møse, Bull, Matheson, Stabel, Utgård
Saken gjaldt spørsmålet om lagmannsrettens skjønnsgrunner var mangelfulle ved fastsettelse av vederlag for ekspropriasjon av husmannsplass og ble avgjort etter skriftlig behandling, jf. tvisteloven § 30-10 fjerde ledd.
Det var besluttet ekspropriasjon av en husmannsplass i Oslo kommune, jf. Rt. 2009 side 1142. Staten begjærte skjønn. Oslo tingrett satte under dissens salgsverdien til 8,1 millioner med fradrag for påkostninger på 600 000 kroner. Lagmannsretten kom til at salgsverdien var 3,5 millioner kroner, og at det ikke skulle gjøres fradrag.
Løvenskiold anket over saksbehandlingsfeil, særlig mangelfulle skjønnsgrunner etter skjønnsloven § 28, og fremhevet at partene for lagmannsretten på grunnlag av to takster hadde vært enige om at salgsverdien var mellom seks og ti millioner. Anken førte ikke frem.
Etter Høyesteretts syn tok den ene taksten på ti millioner, utarbeidet av en eiendomsmegler, ikke i betraktning at det var bo- og driveplikt på eiendommen. Den andre taksten på seks millioner var en antagelse, idet det ikke forelå opplysninger om omsetning av sammenlignbare eiendommer. I en slik situasjon måtte lagmannsrettens vurdering bli særdeles skjønnsmessig. Ved den konkrete vurdering la den mindre vekt enn tingretten på eiendommens beliggenhet og karakter i Nordmarka. Lagmannsrettens begrunnelse var etter omstendighetene tilstrekkelig.