Domfellelse for ugjerninger begått under den væpnede konflikten i Bosnia-Hercegovina i 1992

Dommere: Matningsdal,Utgård, Matheson, Møse, Schei

A ble i mai 2007 pågrepet og siktet for ulovlig frihetsberøvelse mv. begått i 1992 under krigen i Bosnia-Hercegovina. Våren 2008 ble han tiltalt for overtredelse av straffeloven 2005 § 102 om forbrytelse mot menneskeheten og § 103 om krigsforbrytelse mot person som i mars 2008 var tilføyd i denne loven. Selv om straffeloven av 2005 ikke er trådt i kraft, trådte disse bestemmelsene i kraft straks.

Oslo tingrett kom i dom 2. desember 2008 til at det ville være i strid med forbudet mot tilbakevirkende lovgivning i Grunnloven § 97 å anvende § 102 om forbrytelse mot menneskeheten på forhold som var begått i 1992. For § 103 om krigsforbrytelse mot person ble konklusjonen motsatt, og A ble dømt for overtredelse av dette straffebudet overfor 11 forskjellige personer. Straffen ble satt til fengsel i fem år.

Borgarting lagmannsrett kom også til at Grunnloven § 97 var til hinder for å anvende § 102 om forbrytelse mot menneskeheten. Men i likhet med tingretten kom lagmannsretten til at § 103 om krigsforbrytelse mot person kunne anvendes. I lagmannsretten ble A dømt for overtredelse av § 103 overfor 13 forskjellige personer. Straffen ble i lagmannsretten satt til fengsel i fire år og seks måneder.

Både A og påtalemyndigheten har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg besluttet at Høyesterett i første omgang skulle behandle forholdet til Grunnloven § 97 og om forholdene var strafferettslig foreldet. Disse spørsmål ble den 3. desember 2010 avgjort av Høyesterett i plenum, jf. Rt. 2010 side 1445. Høyesterett kom enstemmig til at forholdene ikke var foreldet. Under dissens 11-6 ble det videre avgjort at Grunnloven § 97 var til hinder for å anvende begge straffebudene i straffeloven 2005. Samtidig ble det fastsatt at de forhold som lagmannsretten hadde funnet A skyldig i, ”under Høyesteretts videre ankebehandling henføres under straffeloven 1902 § 223 annet ledd, jf. første ledd” – altså straffebudet om frihetsberøvelse.

A hadde i anken anført flere forhold som skulle medføre at heller ikke straffeloven 1902 § 223 kunne anvendes. I ankeutvalgets beslutning 23. desember 2010, Rt. 2010 side 1655, ble samtlige innvendinger mot å anvende § 223 forkastet. Samtidig ble både As og påtalemyndighetens anke over straffutmålingen tillatt fremmet.

Høyesterett skulle etter dette utmåle straff for 13 forbrytelser mot straffeloven 1902 § 223 første og andre ledd. De straffbare handlingene som A er funnet skyldig i, bestod dels i overgrep som ofrene var utsatt for i forbindelse med pågripelsen hvor han hadde hatt en sentral rolle og dels i grove overgrep som de var utsatt for etter at de var plassert i en fangeleir.

Andre ledd har en minstestraff på fengsel i ett år dersom frihetsberøvelsen har vart over én måned, eller den har voldt ”ualmindelige Lidelser eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred”. For to av ofrene har lagmannsretten lagt til grunn alle disse alternativene, mens lagmannsretten for fem av de øvrige ofrene har anvendt de to første alternativene. For de resterende seks ofrene er alternativet frihetsberøvelse over én måned anvendt, mens alternativet ”ualmindelige Lidelser” er anvendt for to av ofrene. Sammenfatningsvis er det tale om seksuelle overgrep, brutal vold, skremmende eller truende behandling, nedverdigende behandling og at ofrene ikke fikk tilstrekkelig tilgang til mat. To kvinner har blitt utsatt for voldtekter av andre enn A – den ene i et tosifret antall tilfeller.

Riksadvokaten nedla påstand om at straffen måtte skjerpes til fengsel i seks år. Høyesterett kom til at da det nå er nærmere 19 år siden de straffbare forholdene ble begått, må straffen bli klart lavere enn den ville ha blitt om forbrytelsene hadde blitt pådømt de første årene etter 1992. Til tross for dette kom Høyesterett til at straffen måtte skjerpes også utover riksadvokatens påstand, og konkluderte med at en straff av fengsel i åtte år bedre avspeiler grovheten i de forhold som A er funnet skyldig i.

I lagmannsretten er også ti av ofrene tilkjent oppreisning med kr 120 000 til hver, og den kvinnen som ble utsatt for et tosifret antall voldtekter er i tillegg tilkjent kr 207 221 i menerstatning. As anke over denne del av dommen er behandlet i særskilt sak som ble behandlet i sammenheng med nærværende sak.

Les avgjørelsen i sin helhet