Plan- og bygningsloven § 110 første ledd nr. 2
Høyesteretts dom, 10.01.2011, HR-2011-00049-A, (sak nr. 2010/1605), straffesak, anke over dom
A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland)
Dommere: Matningsdal, Skoghøy, Normann, Bårdsen, Schei
Plan- og bygningsloven § 110 første ledd nr. 2 jf. § 93 første ledd bokstav a og i.
A fikk i 2007 tillatelse til å oppføre en fritidsbolig på en tomt ved sjøen i X. Tomten var sterkt skrånende, og i søknaden om dispensasjon fra reguleringsbestemmelsene opplyste han at han ville velge en terrassert løsning slik at terrenget ble skånet mest mulig. Byggetillatelsen er basert på dette.
Etter å ha fått innvilget byggetillatelse, gav han imidlertid entreprenøren i oppdrag å foreta en langt mer omfattende utsprengning. Det er sprengt ut ca. 2 000 m3 fast fjell – noe som overskrider tillatelsen med minst 75 %. Konsekvensen er at tomten har blitt nærmest flatplanert og ifølge tingretten etterlater ”et sår i terrenget som er særlig skjemmende fordi det ligger åpent i kystlinjen”. I tillegg til dette ulovlige terrenginngrepet er A også dømt for ulovlig oppføring av to murer og dessuten for å ha bygget hytten 20 m2 større enn det som fulgte av tillatelsen.
I tingretten ble A idømt en bot på 400 000 kroner for disse forholdene. A anket til lagmannsretten, men lagmannsretten forhøyet boten til 500 000 kroner og ila ham i tillegg et samlet omkostningsansvar for de to instansene med 100 000 kroner.
Ankebehandlingen i Høyesterett omfattet straffutmålingen og saksomkostningsavgjørelsen. Høyesterett forkastet anken over boten, og viste til at det av allmennpreventive grunner må reageres strengt i saker av denne karakter. Dommen inneholder en omfattende drøftelse av straffenivået ved miljøkriminalitet.
Høyesterett kom videre til at det var en feil når lagmannsretten ikke hadde begrunnet hvorfor den hadde satte saksomkostningene til 100 000 kroner. Selv om det normalt ikke kreves noen begrunnelse for beløpets størrelse, må avgjørelsen når det ilegges omkostninger av en viss størrelse vise hvilke utgifter som er inkludert. På grunnlag av de opplysningene Høyesterett hadde om påløpte, relevante utgifter, satte Høyesterett saksomkostningene til 50 000 kroner.