Saken gjaldt betydningen av at dommeravhør av barn i familievoldssak var avholdt uten at forsvarer hadde hatt mulighet for å konferere med den siktede forut for avhørene
Høyesteretts dom, 26.01.2011, HR-2011-00182-A, (sak nr. 2010/1792), straffesak, anke over dom
A (advokat Håvard Fremstad) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Thorbjørn Klundseter)
Dommere: Øie, Matheson, Bull, Normann, Matningsdal
Saken gjaldt betydningen av at dommeravhør av tre barn i sak om familievold var avholdt uten at forsvareren hadde hatt mulighet for å konferere med den siktede forut for avhørene, og reiste særlig spørsmål om retten til kontradiksjon var frafalt.
A ble både i tingretten og lagmannsretten domfelt for mishandling i familieforhold, jf. straffeloven § 219. Han anket til Høyesterett over saksbehandlingen – krenkelse av retten til kontradiksjon – og straffutmålingen.
En domfellelse kan ikke bare eller i avgjørende grad bygge på et dommeravhør dersom den siktede verken har vært til stede under avhøret eller har hatt mulighet til å få stilt spørsmål til vitnet gjennom sin forsvarer. As forsvarer hadde vært pålagt taushetsplikt om innholdet i dommeravhørene helt frem til det ble tatt ut tiltale og hadde ikke hatt mulighet til å konferere med ham forut for avhørene. Det ble heller ikke senere foretatt nye avhør av barna hvor A gjennom sin advokat fikk anledning til å stille spørsmål, og domfellelsene i både tingretten og lagmannsretten bygget i avgjørende grad på dommeravhørene. Dette tilsa som utgangspunkt at det var en saksbehandlingsfeil å benytte avhørene som bevis.
Etter at tiltale var tatt ut, kunne forsvareren derimot ha begjært tilleggsavhør der As rett til kontradiksjon ble ivaretatt. Dette reiste spørsmålet om A gjennom forsvarerens passivitet måtte anses for å ha oppgitt retten til kontradiksjon.
Høyesterett fant at domstolene i alle fall bør være forsiktige med å godta at den tiltalte har gitt avkall på retten til kontradiksjon i forbindelse med dommeravhør som følge av forsvarerens manglende disposisjoner, og konkluderte etter en konkret vurdering med at det i den foreliggende sak ikke ville være rettferdig å betrakte unnlatelsen av å begjære tilleggsavhør etter at tiltale var tatt ut som et uttrykk for at A hadde oppgitt retten til kontradiksjon. Lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble følgelig opphevet. Høyesterett fant ikke grunn til også å oppheve tingrettens dom med hovedforhandling.