Saken gjaldt spørsmålet om det forhold at lagmannsrettens delvise ankenektelse ikke var begrunnet
Høyesteretts dom, 05.05.2011, HR-2011-00917-A, (sak nr. 2010/1758), straffesak, anke over beslutning og HR-2011-00917-A, (sak nr. 2010/2102), straffesak, anke over dom
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Thomas Skjelbred)
Dommere: Møse, Bull, Falkanger, Stabel, Schei
Saken gjaldt spørsmålet om det forhold at lagmannsrettens delvise ankenektelse ikke var begrunnet, også måtte føre til opphevelse av lagmannsrettens straffedom for de forhold som var fremmet.
A, som hadde vært konsernsjef i et selskap, ble i tingretten dømt til fem års fengselsstraff for blant annet grovt bedrageri og overtredelser av regnskapslovgivningen. Hans fullstendige anke til lagmannsretten ble i november 2006 nektet fremmet uten begrunnelse etter straffeprosessloven § 321 første ledd annet punktum, mens anken over straffutmålingen ble fremmet. Påtalemyndigheten anket blant annet over at A var frifunnet for tre poster og fikk medhold. I lagmannsrettens dom i 2007 ble straffen satt til fengsel i fire år og seks måneder. As anke over straffutmåling, rettighetstap og inndragning ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i januar 2007.
Etter at Høyesterett i en annen sak, jf. Rt. 2010 side 1170, hadde fastslått at FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter allerede utpå 1990-tallet krevde at ankenektelser skulle vært begrunnet, gjenåpnet Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker As sak.
Høyesterett fant det klart ankenektelsen av november 2006 måtte oppheves fordi den ikke var begrunnet, jf. blant annet Rt. 2008 side 1764. Om dette også måtte føre til opphevelse av lagmannsrettens dom, avhang av hvilken sammenheng det var mellom de forhold den delvise ankenektelsen gjaldt, og den øvrige del av saken som ble fremmet til ankebehandlingen. Avgjørende var om saksbehandlingsfeilen kunne ha innvirket på lagmannsrettens dom. Etter en konkret vurdering ble resultatet opphevelse. Det var en betydelig risiko for at tingrettens vurdering av de forhold som var nektet fremmet, hadde innvirket på vurderingen til lagmannsretten, særlig fordi det ikke hadde vært bevisføring om disse forholdene i lagmannsretten.